Sentralbanksjef Svein Gjedrem mener at vi kan få fire-fem år med lav vekst, kanskje lavere enn våre naboland. Muligheten for at det gamle spøkelset, stagflasjonen — lav vekst og høy inflasjon - dukker fram fra møllposen, er også til stede.Det er for så vidt ikke så rart, dette. Norsk økonomi stanger mot kapasitetsgrenser på flere områder. Vi har smått med arbeidskraftreserver, samtidig som regjeringen ikke har fått til noen strukturelle omstillinger av betydning som kunne bidra til et annet næringslivsklima. Et godt bevis på at det er langt fram både for Jørgen Kosmo og Jens Stoltenberg, fikk vi gjennom det nettopp utsendte forslaget om tak på apoteketableringer i sentrale strøk. Det viser en troskap mot gammeldags og veksthemmende tenkning, som vi håpet den nye arbeiderpartiregjeringen hadde forlatt.Dessuten må vi bare belage oss på at 2000 var et unntaksår hva oljepris angår. Det ville være mer oppsiktsvekkende om en oljepris på over 30 dollar fatet ble regelen enn om det ble unntaket. Det bekymringsfulle er selvfølgelig at dette skiftet i norsk økonomi kommer samtidig som de internasjonale konjunkturene også viser tegn til utflating. USA har hatt sammenhengende vekst i et tiår; det sier seg selv at dette ikke kunne vare evinnelig.Spørsmålet er nå om vi bare får en periode med lavere vekst eller om vi går inn i en periode med mer alvorlig tilbakegang i økonomien, både nasjonalt og internasjonalt. Det er det ikke så lett å svare på. For vi befinner oss i en historisk epoke der fasit ikke finnes. Noen har brukt uttrykket «ny økonomi» på den globaliserte informasjonsøkonomien. Det er både rett og galt. De økonomiske lovene er ikke synderlig forandret fra før, selv om produktene er andre og økonomiens geografiske poler er flere.Det siste er det mest løfterike ved verdensøkonomien akkurat nå. Om konjunkturene mattes i USA, har andre områder kommet i siget, som Kina og etter hvert India. Det er en styrke for verdensøkonomien at den har flere fundamenter enn USA og Europa. Det gjør verdenshandelen mer robust, og også vår egen fremtid her hjemme tryggere. Men vi bør derfor ikke lulle oss inn i forestillinger om at den «ny økonomien» frir oss for truende sykdommer som inflasjon og krakk, slik noen ynder å fremstille det.Vårt største problem, nå som tidligere, er at vi lever av å eksportere råvarer og halvfabrikata. Slik har det vært med oss i alle verdensøkonomiens ulike epoker. Før var det trelast, tørrfisk metaller og malm. Nå er det olje, gass og fersk fisk. Fremtiden ligger i enda mer fisk og sjømat, men da som produkter av oppdrett, ikke av fangst på havet. Det er mulig våre naboer lever i en informasjonsøkonomi, men for Norges vedkommende gjelder det vel så mye at vi lever i en råvareøkonomi - nå som i hundreårene før.