Den norske generalløytnant Thorstein Skiaker blir fra mars/april i år øverstkommanderende for 44.000 KFOR-soldater fra 30 land i Kosovo.Selv om den norske ledelsen, som vi deler med Danmark, koster flere hundre millioner kroner ekstra, er det bare lutter smil og godord å se og høre hos norske myndigheter. At NATOs nordkommando i form av et delt dansk/norsk lederskap ble funnet egnet til oppgaven både av NATO-rådet og av organisasjonens militærkomité, tolkes som en ære og meget viktig anerkjennelse av Norges innsats på den fredsbevarende internasjonale arena.At Norge trakk det lengste strået om selve topplederstillingen i konkurranse med EU-landet Danmark, blir også tillagt meget stor betydning i regjeringen. For selv om Norge tradisjonelt har hatt et meget godt ord på seg i NATO-sammenheng, er det like klart at vi har sakket akterut og er blitt mer marginale og utenfor som en følge av den sterke EU-dimensjonen NATO har fått i Europa etter den nye NATO-doktrinen som ble vedtatt i fjor vår.Det er greit nok å klappe seg litt på brystet og konstatere at Norge til tross for sitt europeiske utenforskap fortsatt regnes med i verden. Men det er like viktig at både Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet fortest mulig blir ferdige med festtalene, og gir seg forberedelsene til det utrolig vanskelige oppdraget i vold. I motsetning til et annet prestisjeoppdrag, OSSE-formannskapet vi hadde inntil for et år siden, er KFOR-oppdraget mye mer svette, tårer og knallhardt feltarbeid.For det gikk ikke som de fleste håpet og trodde for et år siden da NATOs luftkrig i den serbiske provinsen Kosovo, ble erstattet av en av de største fredsbevarende internasjonale operasjoner noensinne. Hovedårsaken til elendigheten, og langt på vei også nøkkelen til en normalisering, president Slobodan Milosevic, sitter fortsatt med makten i Beograd, og kan bli sittende enda noen år.I selve Kosovo er situasjonen på mange måter katastrofal. Mens de gjenværende serberne ikke uventet fortsatt har et meget anstrengt forhold til sine kosovoalbanske landsmenn, har mange av de hjemvendte kosovoalbanerne heller ikke oppført seg særlig pent, for å si det mildt. Så lenge de oppfattet KFOR nærmest som sitt eget politi og lagspiller, gikk det så noenlunde. Men da KFOR markerte sin nøytralitet i forhold til de to folkegrupper, begynte mange kosovoalbanere å motarbeide sine egne «redningsmenn». Resultatet for øyeblikket er en eksploderende kriminalitet og nærmest lovløse tilstander i deler av provinsen. Mens både KFOR-soldatene og den internasjonale politienheten, UNMIK, står temmelig maktesløse på sidelinjen.Det er denne virkeligheten Norge må forberede seg på å takle gjennom sin KFOR-ledelse. Klarer KFOR under norsk ledelse å skape den tryggheten som er forutsetningen for en sivil gjenoppbygging av provinsen, da, og først da, er det tid for festtaler.