For fem måneder siden ble en annen norsk soldat skutt og drept under et militært oppdrag. Og de siste ukene har norske styrker vært i harde kamper mot afghanske grupperinger.
Gårsdagens tap av liv minner oss igjen på hvor farlig oppdraget i Afghanistan kan være. Og på hvor sterke motkrefter de norske og andre NATO-soldater kjemper mot. Sannsynligheten for at operasjonen i Afghanistan kan kreve enda flere norske ofre er dessverre stor.
Det er ikke unaturlig hvis gårsdagens tragedie fører til ny debatt om Norges nærvær i Afghanistan. Det er høyst legitimt å argumentere mot at Norge skal delta i en krig i en annen del av verden.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) og forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap) har bidratt til denne nødvendige debatten ved å gå stadig lenger i retning av å si det vi alle ser: Norge er i krig, og vi må regne med å være der lenge. Det er nyttige presiseringer for å få den nødvendige realismen inn i vår hjemlige diskusjon.
Men til tross for at prisen for vår deltakelse i Afghanistan blir stadig høyere, bør ikke regjeringen endre kurs. Som medlem av NATO er vi forpliktet til å delta i en operasjon som alliansen utfører med FNs godkjennelse. Verdenssamfunnet har et ansvar for å stå ut det løpet man har begynt på, selv om veien fram bokstavelig talt er belagt med miner.
Skulle NATO trekke seg ut under de i dag rådende forhold, er det liten tvil om utfallet. Fundamentalistene i Taliban ville relativt raskt ta tilbake store deler av Afghanistan og igjen sende landet tilbake til steinalderen.
Det ville ikke bare vært en tragedie for innbyggerne i Afghanistan. I nær fortid har vi sett hva det kan føre til også for andre deler av verden. Det internasjonale samfunn har ikke råd til et nytt talibanistan.
Prisen for det må vi alle være med å betale.