Graver-rapporten retter en knusende kritikk mot daværende UDI-leder Trygve G. Nordby og konkluderer med at direktoratet under hans ledelse bevisst la seg på en praksis som førte til at de havnet på ytterkanten av loven. Innvendinger fra saksbehandlere ble ikke tatt hensyn til. Og Nordby fulgte ikke informasjonsplikten. Tvert imot dekket han langt på vei over at UDI hadde en særlig liberal praksis i forhold til disse irakerne.
En så kraftig kritikk har aldri før vært rettet mot noe norsk forvaltningsorgan. Sagt med rene ord utviklet UDI seg til en stat i staten. Der besserwissere på toppen visste bedre enn og handlet i strid med de folkevalgte oppdragsgiverne. Med det som nå rulles opp har tilliten til hele utlendingsforvaltningen fått seg et skudd for baugen.
Desto mer forstemmende blir det da at de ansvarlige ser ut til å slippe unna uten at det får konsekvenser for dem. Trygve G. Nordby kom i går med mild selvkritikk fra sin posisjon som leder av Norges Røde Kors. Mens hans etterfølger Manuela Ramin-Osmundsen allerede har ordnet seg ny jobb i Utenriksdepartementet. Én toppjobb i staten byttes mot en annen.
Det UDI nå trenger er en ny kultur og en helt ny ledelse. I tillegg til Nordby og Ramin-Osmundsen er flere andre ledere navngitt i rapporten. Disse må byttes ut hvis direktoratet igjen skal kunne opparbeide seg tillit og troverdighet.
I tillegg til sviket mot politisk ledelse og fastlagte retningslinjer, kan også UDI-skandalen vise seg å bli et alvorlig anslag mot tilliten til norsk innvandringspolitikk. De mest reaksjonære innvandringsmotstanderne får nå vann på mølla. Noe som igjen vil skape grobunn for en enda mer uryddig debatt preget av påstander og skremselspropaganda.
Det er særlig alvorlig på et felt som er så følelsesladet at det man trenger mer enn noe annet, er fakta og troverdige myndigheter. Med den skandalen som nå er rullet opp har UDI satt seg på sidelinjen i denne debatten for lang tid fremover. Hvor lenge avhenger blant annet av hvor resolutt regjeringen håndterer denne saken.