Vi har nylig hatt Forskningsdagene, hvor universitet og høyskoler har gjort seg lekre med alskens tilbud for skoleungdom, allmennheten og sine egne forskere. Faglig favner Forskningsdagene alt fra naturvitenskap til samfunnsvitenskap, humaniora og kunst og kultur, og vil skape interesse for forskning hos fremtidige studenter og demonstrere for allmennheten at forskning er viktig.

Bibelvitenskapen har derimot ikke hatt noen fremtredende plass i Forskningsdagene. Dette til tross for at bibelvitenskapen er en del av teologien, som er et av de klassiske universitetsfag fra universitetenes barndom.

Bibelen er fremdeles verdens mest utbredte bok, og finnes i de fleste norske hjem. Mange leser sin Bibel regelmessig, og enkelte har stor bibelkunnskap. Men til tross for at enhver teolog har gjennomgått et vitenskapelig studium, er bibelvitenskapen nokså ukjent for menigheter og allmennhet. Philip Houms hovedanklage mot Kirken var at den, etter hans oppfatning, underslo bibelvitenskapen. Årsaken er at prekener ikke skal være vitenskapelige forelesninger, men åndelig veiledning. Derfor blir bibelforskningen lite avspeilet i kirkens forkynnelse. Dessuten er den ofte kommet i vanry, fordi mange har følt seg provosert eller er blitt engstelig på Bibelens vegne når forskerne har hevdet synspunkter som vanlige bibellesere ikke har følt seg trygge på.

Vitenskapelig bibelforskning er et barn av reformasjonen. Det var humanister som Erasmus av Rotterdam som fikk reformatorene til å vende seg til Bibelens grunnspråk, hebraisk og gresk, med slagord som Til kildene (ad fontes) og Skriften alene (sola scriptura). Konsekvensen ble reformasjonen. Men det var opplysningstiden som utløste den vitenskapelig bibelforskning.

Til forskjell fra Bibelen har Koranen i meget liten grad vært gjenstand for vitenskapelig forskning.

Den vitenskapelige bibelforskning har vært en mangfoldig sak, som historisk er kommet til meget sprikende resultater. Men det hører til vitenskapens vesen at den utvikler seg. Innen alle vitenskapers historie finnes det «resultater» som i dag oppfattes som kuriøse og latterlige blindveier, slik også med bibelvitenskapen. Alle vitenskaper har hatt sine kjettere, og teorier som er blitt gjenstand for heftige meningsutvekslinger. Slik er det også med bibelvitenskapen.

Likevel har forskningen bidratt så mye til forståelse av Bibelen at det blir helt galt hvis den ikke kommer til orde.

Det er vitenskapelige arbeid som ligger til grunn for at folk rett og slett kan lese Bibelen. Enhver bibeloversettelse er et resultat av et tekstvitenskapelig arbeid, hvor forskerne først har drevet omfattende tekstkritisk analyse av alle mulige slags tekstvarianter. For det vi kaller «grunnteksten» er ikke gitt en gang for alle. Alle tekster blir reprodusert ved avskrift, og ingen avskrifter er fullkomne. Særlig komplisert er det i Det gamle testamente, hvor det foreligger flere alternative «grunntekster» på gresk og hebraisk. Først når man har definert hva man vil bruke som grunntekst kan man analysere frem meningen og gi denne en oversettelse. Det finnes ingen oversettelse som ikke er et produkt av bibelvitenskapen. Derfor er enhver oversettelse også en tolkning.

Bibelen er ikke blitt til ved at en forfatter har satt seg ned og skrevet boken, slik bøker normalt blir til. Det kan man si om den nytestamentlige brevlitteraturen, men ikke om evangeliene og den gammeltestamentlige litteraturen. Bibelvitenskapen har for lengst avdekket at her dreier det seg om kompliserte prosesser. Det er slett ikke så enkelt som at Mosebøkene er skrevet av Moses, Salmenes bok av David, Ordspråkene av Salomo, Jesajaboken av profeten Jesaja, osv. De bibelske skrifter er resultatet av en lang utvikling, gjennom muntlig tradering frem til det skriftlige produkt som vi kjenner som de enkelte bibelbøker. For eksempel regner vi med at Jesajaboken kan ha en tilblivelseshistorie på minst et par hundre år.

Det er totalt 66 «bøker» i Bibelen, alt fra store litterære komplekser til korte brev og pamfletter. Vi regner med at de eldste litterære nedtegnelser kan stamme fra mer enn 3000 år tilbake, at de eldste muntlige tradisjoner er enda eldre, mens de yngste kan være så sene som begynnelsen av det andre århundre etter Kristus. Altså en tilblivelsesprosess på godt over tusen år. Det meste av Det gamle testamente ble til i perioden 700-500 f. Kr, mens det meste av Det nye testamente ble til i siste halvdel av det første århundre e. Kr. De fleste forfattere var like mye redaktører som egentlig forfattere, og de fleste bibelbøker er mer antologier av ulikt materiale enn enhetlige bøker.

Man kan bedrive en slags litterær «arkeologi» på bibelbøkene og finne lag på lag av teologi, språk, historie og litterære sjangre fra ulike tidsepoker i en og samme bibelbok. Dette bidrar både til å komplisere og å berike lesningen.

Hvorfor ble bibelbøker i det hele tatt skrevet? Her er motivasjonen forskjellig bak de ulike bøker. Noen ganger sier forfatteren klart fra om hvorfor han skrev – det var alltid menn. I de fleste tilfeller kan vi slutte oss til det av hva som står i den enkelte bibelbok. I noen tilfeller må vi bare gjette oss til det. Men ingen bibelforfatter var klar over at det var Bibelen som ble skrevet.

Det var de som etter hvert samlet sammen bibelbøkene som skapte Bibelen. De jøder som samlet den hebraiske Bibel, som i kristen tradisjon heter Det gamle testamente, hadde sine kriterier, mens de som samlet Det nye testamente hadde andre kriterier, som det ville gå for langt å gå inn på her. Noen bibelbøker var hevet over enhver tvil, mens det var debatt om andre. Strengt tatt er denne debatt ennå ikke avsluttet, siden det fremdeles står strid om de apokryfe bøker, et tillegg til Det gamle testamente, som er med i den katolske bibel, mens det så sent som på Luthers tid var strid om Jakobs brev og Åpenbaringsboken i Det nye testamente.