"Med mandat til å drepe"

I boka forteller norske skarpskyttere om kamper på liv og død i Afghanistan. Om krigens brutalitet – fjernt fra den virkeligheten mange norske politikere og Forsvaret har forsøkt å tegne.

Forsvarets ledelse har vurdert etterforskning for å avdekke soldatenes identitet. Trolig ville det ha vært en smal sak å finne ut hvem som har skrevet boken. At Forsvaret nå synes å ha forlatt tanken om etterforskning, er fornuftig.

Om det foreligger brudd på taushetsplikten, er av underordnet betydning. De usminkede enkelthistoriene i boka gjør et sterkt inntrykk. Men det viktigste er likevel at soldatene selv opplever at de kjemper en krig de ikke lenger tror det er mulig å vinne.

I Danmark har filmen «Armadillo» gitt ny kraft til debatten om landets deltakelse i krigen. Både boka «Med mandat til å drepe» og «Armadillo» kan komme til å intensivere debatten her hjemme om de norske soldatenes nærvær i Afghanistan. Det er en debatt vi ikke bør skygge unna.

Så lenge Norge har hatt styrker i Afghanistan, har norske myndigheter vært opptatt av å skape et inntrykk av at vi er der for å beskytte og hjelpe sivilbefolkningen, ikke for å drive krig. Et bilde som har slått sprekker flere ganger. Hittil har ni norske soldater mistet livet, og det er ingen tegn på at antallet alvorlige trefninger blir færre.

Der er viktig for soldatene som er i Afghanistan at den norske befolkningen er kjent med hva de er involvert i. Både forsvarsledelsen og forsvarsministeren fremholder stadig at de ønsker åpenhet om våre soldaters aktiviteter i det krigsherjede landet. I lys av dette må det også være rom for bøker som «Med mandat til å drepe».

Norge har hatt styrker i Afghanistan siden årsskiftet 2001-2002. Det er lenge, men vi må regne med å være der i flere år til, skrev forsvarsminister Grete Faremo i en kronikk i Fædrelandsvennen i mai. Ni år etter den USA-ledede invasjonen kan vi ikke kneble de stemmene som trekker i tvil om operasjonen noensinne vil kunne lykkes.