Nå er det slik at alle slags vestlendinger, møringer og trøndere har lang og sikker erfaring med korridorpolitikk og dessuten høy troverdighet som representanter for trengende distrikter. Sørlandet sender bare ni representanter på Tinget og som regel mest snille lærere som sitter i Kirke— og undervisningskomiteen.

Redaktør Hans Henrik Ramm

i Norsk Oljerevy 1991

Midt under bankkrisen for et par uker siden dukket det opp en sørlandsk næringslivsleder i maktens sentrum i Oslo. I møte med Stortingets finanskomité vakte han oppsikt ved å rette en beinhard kritikk mot regjeringens redningspakke til banknæringen. Direkte, saklig og med faglig tyngde. Administrerende direktør Stein A. Hannevik i Plussbank maktet i løpet av et par formiddagstimer å få endret profilen på regjeringens redningspakke til norske banker. Han var rett mann til rett tid med riktig budskap til det rette forum.

Det er et av de beste og mest vellykkede og overbevisende lobbyfremstøt fra en sørlending jeg kan erindre å ha bivånet. En oppvisning i vellykket lobbyisme. Og jeg spurte meg selv hvor har du vært, Hannevik, når snille lærere fra Sørlandet har gjort mislykkede forsøk på å fronte landsdelssaker i storting og styringsverk. Gi den mannen en lobby hobby.

Med andre ord: Det finnes ressurspersoner på Sørlandet med en innflytelse og en faglighet som sjelden aktiviseres når landsdelssaker står på lobbyagendaen. I så måte burde Stein A. Hannevik og hans like representert Agder på Stortinget. Den siste næringslivslederen vi sendte til tinget var John G. Bernander. Han forlot Stortinget for 15 år siden. Siden har vi stort sett sendt snille lærere og offentlig ansatte til Oslo.

Sørlendingenes evneveikhet som lobbyister har vært et stående munnhell i stortingskorridorene- og departementskontorene i en årrekke. Sitatet over fra Willochs tidligere statssekretær, Hans Henrik Ramm, stammer fra en artikkelserie han skrev i forbindelse med Sørlandets lobbyfiasko når det gjaldt å få basen for Sleipner-feltet lagt til Kristiansand. Fiaskoen føyde seg inn i en lang rekke mislykkede fremstøt fra store og små sørlandske lobbyister for å få alt fra TV2, P4 til oljebaser lokalisert til Sørlandet.

Men dette er 17 år siden. Derfor var det en interessant ekskursjon i egotripper, selvskryt og brutal ærlighet Fædrelandsvennen ga oss lesere nylig gjennom artikkelserien om sørlandske lobbyister. For vi har noen suksesshistorier å vise til de siste årene, selv om de største suksessene verken er resultater av sørlendingers lobbyisme eller lokalpolitikeres pådriv. Offshoreeventyret i Korsvikfjorden og i Arendal, som er blitt Sørlandets største næringslivsaktivum, er uberørt av politikerhender og lobbyister. Det er et resultat av fremsynte og dristige gründere, som Bjarne Skeie og Arne Smedal, mer på tross av enn på grunn av offentlige beslutninger.

Mens lokaliseringen av oljevirksomheten i Stavanger, Midt-Norge og Nord-Norge er resultatet av en formidabel lobbyinnsats, har den sørlandske offshorenæringen reist seg på egen kjøl. Slik landsdelens skipsredere markerte seg i det forrige århundre. Det forteller mye at da olje- og energiminister Odd Roger Enoksen for et par år siden ble intervjuet av Fædrelandsvennen om offshorenæringen på Sørlandet, var han ukjent med at det eksisterte en offshorenæring i Kristiansand som sysselsatte noen tusen ingeniører.

Artikkelserien skilter med et par lobby-suksesshistorier fra nyere tid: E 18-utbyggingen, MTB-kontrakten til Umoe Mandal, Post- og teletilsynet til Lillesand og Universitetet i Agder. Av disse fremstår E 18-prosjektet og MTB-avtalen som glitrende eksempler på vellykkede politiske påvirkningsprosesser. Mot alle odds.

Mens universitetssaken på mange måter er eksempel på det motsatte. Denne saken hadde stått på landsdelens politiske agenda i et par tiår, før Jon Lilletun som undervisnings- og forskningsminister bidro til å legge forholdene til rette for at høyskolene kunne søke om universitetsstatus. Og når først muligheten bød seg, opplevde vi at rogalendingene tok innersvingen på egdene.

Lokaliseringen av Post- og teletilsynet er heller ikke noe paradeeksempel på sørlendingenes dugelighet som lobbyister. Da sørlendingen og statsråd Victor Norman bestemte seg for å spre statlige tilsyn ut over Norge, lå det i kortene at et av dem ville havne på Sørlandet. Det lobbyarbeid som ble utøvd ved denne anledningen besto i å påvirke Victor Norman til å lande tilsynet i Lillesand fremfor Grimstad eller Kristiansand.

Forsagte skolelærere eller ikke – det er langt fra noen imponerende merittliste sørlandske stortingspolitikere eller lobbyister kan skilte med de siste 10-15 årene. Og det skyldes ikke bare evneløshet, men også det.

Det er så enkelt at opposisjonspolitikere fra Sørlandet har tilnærmet null muligheter til å nå fram til og å påvirke de reelle beslutningstakerne i storting og styringsverk. Og faktum er at Sørlandet også er det mørke fastland når det gjelder stortingsrepresentanter med regjeringsinnflytelse. Den eneste som var befriende ærlig i Fædrelandsvennens artikkelserie var Frps Henning Skumsvoll. Han slår kort og godt fast at han ikke kan hjelpe dem som lobber mot ham. Som opposisjonspolitiker har han null påvirkning, sier han. Det er trolig den dårligste søknaden om renominasjon til Stortinget som er levert, men den er i det minste ærlig – i motsetning til de av hans stortingskolleger som skryter på seg en innflytelse de ikke har.

Og når landsdelens stortingsrepresentanter fra det regjerende Arbeiderpartiet er løskanoner på regjeringsdekket – befinner Sørlandet seg i Stortingets lobbyskygge.

Det er da vi må stole på utenomparlamentariske lobbyister – som en bankdirektør i Kristiansand, en avgått helseminister fra Lindesnes og en tidligere nestleder i Høyre og forhenværende kringkastingssjef fra Tveit. Det forteller oss mye om makt og avmakt på Sørlandet i vår tid.