En president for verden?

Barack Obama blir sammenlignet med store presidenter som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy. Denne første perioden har begynt å tegne et bilde av en president som har tatt tak i mange utfordrende problemstillinger, slik han lovet før valget.

Men hvordan var det i det hele tatt mulig å velge ham som den første svarte amerikanske presidenten. Et vanlig spørsmål i reportasjer, spesielt til svarte amerikanere, har vært: Hadde du trodd at dette kunne skje i din levetid? De fleste svarer nei.

Vi skal huske at dette bare er noen få tiår etter at Martin Luther King jr. ble myrdet i sin kamp for like rettigheter for alle raser. Jeg mener at svaret på dette ligger langt utover det faktum at kampen for rasemessig likhet har gått kvantesprang fremover. Og hvordan kan det ha seg at han er blitt så populær langt utover USAs grenser? Jeg vil her trekke fram noen grunner for dette, slik jeg ser det.

For det første har vi en generell utvikling av verden der tradisjonelle kategorier av mennesker, etniske grupperinger og nasjonale grenser ikke lenger er så betydningsfulle. Vi har en økende grad av blanding, ikke minst på det kulturelle området. Begrep som hybriditet, kreolisering, transnasjonalisme, pluralisme og så videre, forsøker å beskrive slike fenomen. Kulturelle blandinger eller impulser på tvers av samfunn har alltid funnet sted. Det er en stund siden vi har integrert pizza og spaghetti i vårt kosthold. Det samme gjelder for hamburgeren.

Det nye i dag er den hyppigheten og hastigheten slike kulturutvekslinger skjer med. Migrasjon, både i form av turisme og tvungen migrasjon på grunn av politisk situasjon eller fattigdom, øker raskt. Dette medfører også at man i økende grad får rasemessige blandinger av ulik art, og at dette i økende grad blir normalisert. Obama er et slikt eksempel, og hans amerikanske hjemland, kjent som «smeltedigelen», har nok bidratt til at Obamas multikulturelle bakgrunn har blitt akseptert i større grad enn ellers.

«Verden er flat,» sier Thomas Friedman, og med det mener han at globaliseringen gjør at tradisjonelle grenser er i ferd med å bli utvisket, og strukturene er flate. En inder som er dyktig innen informasjonsteknologi, kan nesten like lett få seg jobb i Silicon Valley i USA som i India. Det var umulig før.

Dermed er ikke verden så enkel å forstå som før. Da kunne man si at dette var typisk norsk, typisk amerikansk og så videre. De kulturelle grensene er ikke så klare lenger. Det typisk «engelske» finner man kun i Aidensfield og ikke i det virkelige liv.

Barack Obama er et symbol på dette. Han har en amerikansk mor, en afrikansk far, han har bodd i Asia, han er eksponert for islam gjennom sin far. Denne multikulturelle bakgrunnen har skapt Obama til den han er i dag. Obama er amerikaner, samtidig er han mer verdensborger enn noen andre presidenter før ham. Han er både svart og hvit, men samtidig ingen av delene. På tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, blir han akseptert av begge grupper som «sin».

Han er både afrikaner og amerikaner, men han er ikke afroamerikaner. Det ser ut til at vanskelighetene med å sette ham i en spesiell bås nettopp er snudd til hans styrke, og han har greid å bli akseptert på tvers av svært mange grupperinger i samfunnet. Det snakkes mye om at han er den første svarte president i USAs historie. Spørsmålet er om han ville blitt valgt om han hadde vært hundre prosent afroamerikaner? Jeg tror ikke det. Det faktum at han overskrider disse tradisjonelle grensene, gjør at han er «spiselig» for så mange.

For det andre mener jeg at Obamas evne til å utnytte sin egen bakgrunn og integrere den i en personlighet og politikk preget av vilje til forsoning, diplomati og brobygging, gir ham et unikt potensial til å bli en president som kan nå ut over tradisjonelle skillelinjer. Han hyllet sin motstander, John McCain, kvelden før han ble satt inn som president, og han viser respekt for sin forgjenger Bush, samtidig som han er krystallklar i sin kritikk av ham.

Noe av det første Obama gjorde som president, var å rekke ut en hånd til den muslimske verden, selv om han fordømmer islamsk ekstremisme. I tillegg tas mellomnavnet hans, Hussein, i bruk. Dette ble ikke brukt under valgkampen. Boken hans «Mot til å håpe» er et politisk manifest, gjennomsyret av ideer om hvordan man skal finne felles løsninger på politiske spørsmål.

President Bush' regjeringstid var derimot preget av konfrontasjon, og såkalt alenegang. Angrepet på tvillingtårnene den 11. september 2001 var nærmest en oppfyllelse av historikeren Huntingtons tese om en ny tid etter kommunismens fall – en kollisjon mellom sivilisasjoner. Den resterende tiden av Bush' presidentperiode var preget av en konfrontasjon mellom «vår livsstil» og islamsk fundamentalisme, det han kalte «krigen mot terror». President Obama, derimot, har signalisert en ny utenrikspolitikk, der dialogen og forhandlinger skal fokuseres på en helt ny måte.

Dette er noen viktige grunner, etter min mening, til at Obama på mange måter oppfattes som en president for store deler av verden. Ikke bare vant han en overbevisende seier i USA, men den ble feiret i Europa, Asia så vel som i Afrika og Sør-Amerika. Han er et symbol på globaliseringsprosessen i den forstand at man på den ene siden blir mer lik hverandre, men samtidig oppstår helt nye identiteter som et resultat av møter mellom mennesker og kulturer. Obama er et levende eksempel på dette, og har maktet å la denne utviklingen få utløp gjennom sin person og sin politikk.

Bare fortsettelsen vil vise om han greier å holde på sin popularitet i USA og overbevise amerikanerne om at han er en genuin amerikaner, samtidig som resten av verden opplever at han også taler deres sak, som leder for verdens mektigste nasjon.