SV programfestet søndag at partiet vil avskaffe religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen. I klartekst betyr det nedleggelse av kristne skoler, en rekke grendeskoler, Steinerskolen med flere.
Flertallet kom ikke etter en grundig debatt, kanskje nettopp derfor. SVs ledelse ble da også tatt på senga, og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell fikk seg ikke til å forsvare vedtaket da han like etter ble spurt av media. I stedet oppsto den eiendommelige situasjonen at en SV-statsråd brukte de andre partienes programmer til å forklare hvor uviktig et rykende ferskt vedtak på eget landsmøte var.
Solhjell harsannsynligvis rett i at vedtaket aldri blir gjennomført, men det fortjener likevel å bli tatt på alvor. Ikke minst fordi friskoler kan bli et av hovedtemaene i høstens valgkamp. Høyre og Frp vil ha et frislipp av privatskoler, der også de som ikke bygger på alternativ pedagogikk eller et kristent livssyn får slippe til. I Bondevik-regjeringen gikk KrF og Venstre faretruende langt med på denne ferden.
Også i skolepolitikken er det viktig å ikke havne i noen av grøftekantene. SV har nå lagt seg ned i den ene. Et nei til alle andre tilbud enn den offentlige skolen er et utslag av en misforstått likhetstankegang. Alle som har barn i den offentlige skolen vet at den ikke er feilfri, og at den har godt av å bli pustet i nakken av alternative tilbud. Disse bør imidlertid ikke bli så mange og omfattende at de truer ryggraden i det offentlige tilbudet, slik Høyres og Frps politikk i realiteten innebærer.
Dagens skolepolitikk innebærer en rimelig balansegang mellom to ytterligheter. De to andre partiene i den rødgrønne regjeringen gjør kokt i å overse SV-landsmøtets skolepolitiske krumspring.