Christian Borch, Dagsrevyens ankermann og utenriksreporter, har skrevet en oppsiktsvekkende bok. «Sannhetens Kår: Makt, Medier og Politikk i Illusjonenes Tid» (Cappelen Damm, 2009) er en analyse av tidsåndens trivialitet; et «cri de coeur» som er ganske så kompromissløst. Han har observert hvordan den nye form for kapitalisme; den neoliberale, har invadert stadig flere samfunnssfærer og blitt hegemonisk i hele verden.

Marxister vil kanskje oppleve at den verdikonservative Borch går dem i næringen. Skjønt jeg tror de vil være glad for at noen gjør jobben for dem, for nettopp venstresiden har glimret med sitt fravær de siste tyve årene med hensyn til analyse av nettopp kapitalismens utvikling. Men Borchs anliggende er egentlig ikke de økonomiske realiteter, men hva de gjør med mennesket. Dette er det samme som den unge Karl Marx beskjeftiget seg med, og som i sin tid en annen verdikonservativ, Lars Roar Langslet, skrev sin magisteravhandling om.

Marx snakket om menneskets fremmedgjøring under kapitalismen. Det gjør også Borch, uten å bruke begrepet direkte. Fremmedgjøringen er en tingliggjøring, en objektivisering, hvor mennesket reduseres til et objekt. Nytteverdi erstatter den menneskelige relasjon hvor menneskeverdet er viktigst. I stedet blir menneskene utilitaristiske; for eksempel er det som før het vennskap, plutselig nettverk. Nettverk er nyttebasert; poenget er å kjenne dem som kan gi deg fordeler. Vennskap er det motsatte; en uegennyttig relasjon. Språket endres i nyttebasert retning og forflates. Men språket er realiteter; det beskriver vår forståelse av verden og av oss selv. De nye begrepene er derfor indikatorer på hvor ille det står til.

Makten ligger i ideologien om balansert budsjettstyring, profitt og markedsavregulering, på felt etter felt. Den økonomiske terminologien griper om seg overalt: I Forsvaret «produserer» man «styrkeleveranser» etter «bestilling» fra Stortinget, mens vi på universiteter har vitenskapelig «produksjon» i stedet for vitenskapelige publikasjoner, og dette «produktet» telles og innrapporteres for å få «inntekt» til instituttet, hvilket i sin tur forhåpentligvis gir «overskudd».

Styring etter budsjettbalanse er gjennomført, likeledes kapitalismens språk som ble laget for industriell produksjon i sin tid. Er det marked for kunsthistorie eller filosofi? Lønner det seg å tilby tysk? Antakeligvis ikke. Selv inntak til studier i Norge foregår nå etter markedsprinsippet: de som har flest søkere, har høyest inntakskrav. En studieplass på journalistikk er omtrent like høythengende som en på medisin. Det taler for seg selv.

Politikk handler ikke lenger om ideologi, men ligner mer og mer på salgsvirksomhet – det er politikeren som skal selge seg selv som en merkevare, sier Borch. Han angriper den store skaren medierådgivere som er ansatt i departementer og politiske sekretariater, og tidfester deres makt til Tony Blairs inntog i britisk politikk. På kort tid var det mer enn 3.000 ansatte medierådgivere der, og den samme tendensen er tydelig i norsk politikk. Jeg så nylig en annonse hvor man søkte kommunikasjonssjef i et departement, og det oppsiktsvekkende var lønnen – like god som departementsrådens.

Som ankermann i Dagsrevyen ser Borch dette politikerspinnet daglig – politikere som er instruert av sine medierådgivere i hva de skal si, men som er dårlige skuespillere som folk flest, og som derfor ofte oppnår den motsatte effekt av troverdighet. Medierådgiverne er eksperter på metode; på hvordan et budskap skal fremføres, vinkles og settes på agendaen. Budskapets substans er uviktig; det kan være å selge en såpe eller et politisk parti.

Det som muliggjør medierådgivernes maktstilling er kommersialismens dominans. Dersom politikk hadde handlet om ideologi og ikke om person, hadde de vært nokså overflødige, for de er ikke skolert i substans. Dersom mediene hadde skrevet om politikkens innhold i nøkterne, faktiske termer, hadde vinkling blitt uinteressant. Og dersom mediene ikke skulle frembringe kvartalsvis profitt, hadde mediene skrevet om substans, ikke søkt sensasjon hele tiden. Politikken påvirkes av dette på en direkte måte fordi all politikk er medialisert i vår moderne tid.

Når politikk ikke lenger dreier seg om ideologi, blir det ikke forskjell på politikerens egen aktivitet og en kjendis som selger seg selv. Det private hos politikeren blir da mye mer «verdt» mediemessig enn det politiske budskap, for det private bygger opp profilen til personen. Yngre politikere er «kulere» enn eldre, pene «kulere» enn de kommunegrå, og de progressive og radikale oftest kulere enn de trauste fra f.eks. Senterpartiet. For ikke å snakke om KrF, «ukulest» av alle i partifloraen.

Og det som sies av politikerne, må være «stylet» til sitt publikum. Det må ikke være budskap av Churchill-typen blod, svette og tårer. Ikke plikter, triste og alvorlige saker. Borch skriver om sitt møte med hjemkomne norske soldater som sier at det verste ved hele oppdraget i Irak eller Afghanistan ikke var i felt, men hjemme: der møtte de den totale indifferens og mangel på seriøsitet, som om de hadde vært på ferietur et eller annet sted. Politikerne hadde ikke forberedt sitt folk på alvoret ved krigføring. Folket hadde ingen realitetsorientering. Det sto liksom ingenting på spill, det hele var uinteressant for de fleste. Kun når kamper i felt trenger gjennom i norske medier, våkner man opp en stakket stund.

Borchs bok er intet mesterstykke analytisk sett, og det er heller ikke intensjonen. Verdien ligger i hans observasjon og modige oppgjør med sin egen profesjon og med dem som ukritisk mener at kapitalismen, uansett form, er bra. Politikken perverteres når den blir tømt for sitt seriøse innhold som samfunnets høyeste autoritet, og folk flest blir til slutt trette av politikere som er posører.

Når markedstenkningen appliseres på områder der den ikke hører hjemme, går det veldig galt. Det er det som har skjedd i vår tid.