«..men vem lär oss att leva?»

«Vi går i skolan för att lära oss att läsa, skriva och räkna, men vem lär oss att leva?»

Sju år gamle Barbro Karlén fra Sverige ble for snart 50 år siden berømt i mange land for disse tankevekkende ordene som hun skrev med sirlig skrift inn i sin første skoleskrivebok. Spørsmålet rører ved selve kjernen av en diskusjon som enhver ny generasjon må bruke tid på: Hvordan gjør vi skolen til veksthus for barns og unges liv, læring og personlige vokster?

I Høyskoleforlagets nye artikkelsamling «Soria Moria – neste?» utfordrer en rekke fagfolk de siste års skoleutvikling på ideologisk grunnlag. I bokens forord uttrykker de to redaktørene, Trygve Bergem og Svein Helgesen, uro for en utdanningspolitisk perspektivforskyvning som har skapt større ensidighet og ubalanse i skoleregnskapet. «Vi ønsker med denne boka å gi tydelig beskjed om at det er mer enn rankinglister og økonomi som teller», skriver de, og inviterer til «åpen og fordomsfri samtale om hvordan vi ruster våre barn og unge for et globalt fremtidssamfunn med et stadig større mangfold av krav og utfordringer.»

Et samlet storting har gjennom ny formålsparagraf formulert skolens samfunnsoppdrag på nytt. Den nye paragrafen viderefører skolens verdimessige og historiske forankring og setter eleven enda mer tydelig i sentrum enn hva det gamle formålet gjorde. Kunnskapsdepartementet sendte for et par uker siden ut informasjon om hvordan de nye formuleringene skal forstås i praksis. Her løftes bl.a. spesielt fram oppdragets tydelige fremtidsperspektiv, etiske perspektiv og et læringsperspektiv som skal favne om og fremme både danning og lærelyst.

Slik sett burde det kanskje ikke være grunn for den type uro som kommer til orde i flere av artiklene i «Soria Moria – neste?» Jo, det er nok dessverre det. OECDs terminologi og skolevisjoner synes nemlig å ha festet et fastere grep om norsk skolepolitikk enn vår egen formålsparagraf. Det skolepolitiske tyngdepunktet er blitt forskjøvet mye etter det såkalte PISA-sjokket i 2001. Nå handler det meste om redskapsfag, basiskunnskap og grunnleggende ferdigheter, målt gjennom internasjonale eller nasjonale tester. Alle politiske partier synes å slutte seg ukritisk til en slik utvikling, med basis i en økonomisk fundert forståelse av at skolens utfordring er å få mest mulig utbytte av samfunnets totale investeringer i utdanning. Derfor faller også retorikken om at høstens valg står mellom høyresidens kunnskapsskole og venstresidens lekeskole til jorden, rammet av sin egen kunnskapsløse urimelighet.

Hva mener vi egentlig når vi snakker om den gode skole? spør utdanningsdirektør Gunnar Skaar i den ferske artikkelsamlingen. Han fokuserer på spenningen mellom skolens kunnskapsdimensjon og formålsdimensjon og advarer mot en ensidig nytteforståelse. Skolen er ikke automatisk god om den «leverer relevant kunnskap og ferdighet som bidrag til hva samfunnet trenger til styrking av konkurransekraft og arbeidskraftbehov.» I stedet sier Gunnar Skaar at vi må gjøre våre valg av fokus og innhold i skolen ut fra Klaus Mollenauers perspektiv om å prioritere kunnskap som er bærekraftig og kan fungere som «lagervare for fremtidig liv!» Utgangspunktet hans er at den enkeltes verdi er avhengig av hva man er, ikke hva man gjør. Derfor skal skolen vokte seg vel for den farlige legering vi får ved å blande sammen markedsverdi og menneskeverd.

Gjennom mange års arbeid i verdi— og utviklingsnettverket Skal – skal ikke har jeg møtt hundrevis av engasjerte fotfolk i norsk skole. Inntrykk fra slike møter gjør at jeg nikker gjenkjennende når jeg leser de tankevekkende artiklene i «Soria Moria – neste?». Jeg hører skoleledere og lærere sukke over en følelse av å være klemt fast mellom et sterkt press utenfra om større faglig læringstrykk, dokumentasjon og målbare resultater, – og et press innenfra om å prioritere det Inge Eidsvåg kaller margen i lærerens gjerning: å skape relasjoner og møter som gir elever mestringsopplevelser, læringsgnist og erkjennelsesglede. I Skal – skal ikke merker vi dette gjennom økt interesse fra skoler for faglig bistand i arbeidet med å opprettholde balansen og helhetsperspektivet i forhold til å oppfylle et bredt og verdiforankret utdannings- og danningsoppdrag, der lærerrollen i det gode samspill med elevene står aller mest sentralt.

Nettopp lærerrollen er hovedfokus for UiA-professor Aslaug Kristiansens artikkel i den nye boka. Fordi undervisning og oppdragelse først og fremst handler om relasjoner mellom mennesker, må vi i stor grad etterspørre kvaliteten i de prosessene som foregår i hverdagen, skriver hun. Mer enn å være opptatt av sluttresultat og måloppnåelse bør vi kanskje heller ha blikket vårt rettet mot det hun kaller forandringsøyeblikkene i hverdagen, «hvor fortiden omskrives og det skapes nye forventninger.»

Vi trenger flere slike utfordrende stemmer i norsk skoledebatt som de som kommer til orde i «Soria Moria – neste?». Siden Jon Lilletun og Margrethe Vestager var utdanningsministre i henholdsvis Norge og Danmark rundt årtusenskiftet, har det ikke minst på den politiske arenaen vært sjelden å høre tydelige stemmer løfte opp den bærekraftige syntese av kunnskap, verdier og dannelse, og advare klart mot «det instrumentalistiske mistaket». At disse to markerte utdanningspolitikerne blir trukket fram som spesielle inspirasjonskilder i arbeidet med boka, og er sitert direkte ved utdrag av egne foredrag i epilogen, er derfor naturlig.

«..men vem lär oss att leva?», spurte sju år gamle Barbro Karlén. Skolens hovedoppdrag er ifølge den nye formålsparagrafen å gi elevene en nistekorg med nok vitaminer til at de kan lære å mestre sine liv. Men det krever at vi selv definerer hva som er viktigst. Få har satt mer presise ord på utfordringen enn professor Gunn Imsen i en fersk artikkel: «Å stå på barnets og elevens side i en verden der markedsøkonomiske prinsipper er i ferd med å definere hva pedagogisk arbeid handler om.»