Under innspurten foran stortingsvalget går tankene til Henrik Ibsens dramadikt «Peer Gynt». Forfatteren holdt Peer opp som et speil for nordmennene, slik at de ble konfrontert med sine nasjonale svakheter. Ibsens raseri ble utløst fordi de sviktet danskene; etter først å ha lovet støtte til forsvarskrigen mot prøysserne.
Peer Gynt representerer imidlertid ikke bare nordmenn, men det globale mennesket, med alle dets muligheter og svakheter. Den delvis historiske skikkelsen ble kjent gjennom Asbjørnsen og Moes bondefortellinger. Ibsen gjorde ham verdensberømt; fordi de fleste mennesker har egenskaper til felles med Peer. «Om blodet er aldri så tynt; man kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt.»
Peer Gynt er et klassisk eksempel på et menneske, som uten å være ond likevel fungerer destruktivt, ved alltid å sette egennytte først og i tillegg unndra seg ansvaret for sine handlinger. Holdningsløs og opportunistisk, men sjarmerende og ressurssterk, lar han egeninteressen styre livet sitt. Først mot livets slutt må han holde dommedag over seg selv og sitt forspilte liv; gjennom møter med knappestøper, visne blader, brekte strå og nøster med flere.
I skuespillet blir kirkeklokker og Solveigs trofasthet brukt som metaforer for redning når alt håp er ute. Vår tids politiske valgkampstrateger og diverse medieaktører virker imidlertid tilsynelatende som om de har snudd opp ned på de etiske utfordringene som Ibsen stiller oss overfor, ved i stedet å appellere til den egeninteressen som Ibsen advarte mot.
Ibsens advarsel går som en rød tråd gjennom stykket, men sterkest virker den i Peers møte med trollkongen i Dovregubbens hall. Peer aksepterer tilbud om giftermål med Dovrekongens datter, ufattelige rikdommer og å bli arving til hele trollhjemmet med tid og stunder. Kravet til ham er å la seg skjære et trollsnitt i øyet. Da vil alle inntrykk bli snudd den andre veien: galt blir rett, stygt blir pent osv. Han må imidlertid først tegne en pakt på aldri mer å bry seg om hva som ligger utenfor Dovreheimens grenser, men kristentroen kan han beholde, etter Dovregubbens ord:
«Troen går fritt; den legges ingen toll på; det er skorpen og snittet en skal kjenne et troll på.»
Peer ser ingen ytre forskjell på troll og mann, men får til svar:
«Sant nok; vi er ens i meget, men morgen er morgen og kveld er kveld, så forskjell blir det nå likevel. Nå skal du høre hva det er for noe: Der nede, under det skinnende hvelv, mellom menn det heter: Mann vær deg selv! Her inne hos oss mellom trollenes flokk det heter: Troll, vær deg selv – nok!»
Peer insisterer på å få være seg selv og rømmer både Dovreheimen og landet. Mot slutten av livet er han tilbake og møter igjen Dovregubben og krever attest av ham for ikke å være troll. Dovregubben svarer:
«Da du Ronden forlot, så skrev du deg bak øret mitt valgspråks merke; det ordet som skiller mellom menneskenes flokk og trollenes: Troll, være deg selv nok! Og av alle livets krefter har du siden levd deretter. Du er utakknemlig! Som troll har du levd, men støtt holdt det hemmelig. Ordet jeg lærte deg, har satt deg i stand til å svinge deg opp som en holden mann, og så kommer du her og kaster på nakken av meg og av ordet, du skylder hele takken.»
«Peer Gynt» tilhører den klassiske verdenslitteraturen; i speilet som Ibsen holder oppe for menneskeheten. Erkjennelsen av farene ved vår iboende egoisme kan være en forutsetning for å kunne forstå sammenhenger i de valg og utfordringer vi stilles overfor gjennom livet.
Hvor mange av dagens valgkampstrateger anbefaler og hvilke politiske ledere våger å holde et tilsvarende speil opp foran politiske valg; når de antar at mange velgere tar korteste veien til Dovreheimen; hvis de selv kan dra fordel av det? I «Peer Gynt» er den dramatiske konklusjonen at å finne seg selv, er å kunne ofre seg selv; det vil si å vise empati, tenke helhetlig og skue ut over egne interesser.
Da John F. Kennedy drev valgkamp før presidentvalget i 1960 vant han velgere ved å inspirere både til håp og til oppbyggelse: «Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet.» Parallelt arbeidet han med å utjevne sosiale forskjeller og kjempet mot rasediskriminering; i kontrast til sterke krefter i årets valgkamp, som bygger opp strategier for innstramninger overfor de med færrest ressurser til å tåle dem.
Hvis noen derved tror at Rondeslottet forbeholdes de som velger ytterste vei til høyre, tar de feil. I Dovregubbens hall er det plass til alle politiske avskygninger. Der stilles ikke fargekrav for å få trollsnitt i øyet. Det holder at man følger Peers eksempel: å være seg selv nok. I dag er de sosialt vellykkede på hogget; de har høyt ambisjonsnivå, trygg økonomi, ord i sin makt, og de blir stadig flere. Deres logoer finner du langs hele veien fram til Dovrefjell.
Bekymringer over velferdsstatens kostnader gjentas nå, til nummeret før hjernevask; fordi våre velferdsgoder, ifølge de vellykkede blant oss, vil rasere norsk økonomi. Norge er rangert som ett av verdens rikeste land og i tillegg det beste land å bo i. Nordmenn får det stadig bedre, men i takt med velstanden svekkes dessverre også solidaritetsfølelsen med mindre heldige. Mange fortrenger at de selv har nytt godt av en velferdsmodell, som i sin tid avskaffet klasseskiller og sosial urettferdighet.
Selvgode nordmenn ser asylsøkere som et problem; i en verden der en femdel er nødlidende; som klimaflyktninger eller som følge av sosial uro og utbytting. Nordmenn var modige da de selv dro ut, mens andre kalles suspekte lykkejegere; selv når de setter livet på spill for å kunne hjelpe fattige slektninger ved å arbeide ute.
Miljøhykleriet kan hyle mot himmelen; så lenge vi øker egen fortjeneste, og fariseere på fremmarsj overser i iveren etter å blankpusse profiler at Jesus i lignelsen om bukkene og fårene betinget frelsen i å hjelpe svake og gi husly til fremmede.
Aktørene selv vil til tings for å tjene landet, sier de. Men Dovregubbens kniv er aldri så nær som når makt og ære lokker og småtroll fra media er heiagjeng.