Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har nok en gang kåret Norge til verdens beste land å leve i. Og vi strekker oss selvtilfredse i sofaen og får bekreftet at utlandet kun er en mer eller mindre vellykket utgave av Norge.

Men til tross for heder, fanfarer og laurbær forteller statistikk og forskning at Norge har et sykefravær som ligger høyt over alle andre land vi ynder å sammenligne oss med. Alle med et minimum av interesse for paradokser burde vise interesse for dette paradokset: hvorfor har verdens beste land å leve i det høyeste sykefraværet?

Norge er kjent for å ha innflytelsesrike og godt organiserte yrkesorganisasjoner. Samarbeidet mellom dem og samarbeidet mellom de to avgjort toneangivende organisasjonene LO/NHO, har lange tradisjoner og er forankret i en forhandlingskultur hvor myndighetene er en selvfølgelig tredjepart. Arbeidsmiljølovgivningen i Norge og arbeidet med helse, miljø og sikkerhet på den enkelte arbeidsplass står overhodet ikke tilbake for andre land, snarere tvert om. Det er satt inn store ressurser på dette feltet gjennom flere år. Skolering av verneombud, utdanning av ledere og ikke minst forskning ved universiteter og høyskoler har gitt oss kompetanse og overblikk nok til å handle målrettet. Det ville vært et stort nederlag for partene i arbeidslivet hvis ikke dette systematiske arbeidet hadde båret frukter.

Av alt registrert sykefravær i Norge er det kun 40 % av fraværet som skyldes forhold på arbeidsplassen. Det øvrige fraværet skyldes lidelser av andre årsaker og som ikke kan føres tilbake til forhold i arbeidsmiljøet. Langt flere tilfeller av diabetes, kols, hyppigere forekommende migrene, psykiske problemer og øvrige smertediagnoser, utgjør den dominerende delen av sykefraværet i Norge. Men selv om plagene ikke har oppstått på jobb, forteller helseforskningen at de fleste hverdagslidelser kan kureres eller lindres ved å være i jobb. Arbeid er i all hovedsak helse og trivselsfremmende. Å være til nytte i arbeid, sammen og blant kolleger – helt eller i redusert stilling – er ofte langt mer helsefremmende enn å bli avskjermet og isolert i hjemmet.

TV, radio og aviser formilder nesten uten unntak et inntrykk av at arbeid i all hovedsak er helseskadelig og at arbeidstakerne på norske arbeidsplasser vantrives og er mistilpassede og jages av stress og ståk. Men det er ikke slik. Når forskere spør om vi trives på jobb, svarer 9 av 10 nordmenn at de trives. I resten av OECD forteller 8 av 10 at de trives på jobb.

I 2006 leverte Gordon Waddel og Kim Burton metastudien: «Is Work Good for Your Health and Well-Beeing?» Studien konkluderte entydig med at «arbeid er generelt bra for den fysiske og mentale helse», og kun i høyden 5-10 % av befolkningen ville ha bedre helse av å ikke arbeide.

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) har igjen fått oppmerksomhet og skal reforhandles. Målet om 20 % reduksjon i det samlende sykefraværet er ikke oppnådd og det er snart 400 000 personer i Norge som mottar uføretrygd. Hvis det fortsetter slik, vil 25 % av statsbudsjettet gå til å dekke utgifter til sykefravær, helse og trygd. Bare til sykepenger bruker staten ca. 30 milliarder kroner i året, og hver dag er 120 000 arbeidstakere sykemeldte. Det er til å gå hen å bli alvorlig av.

IA-avtalen bygger på et grunnleggende premiss om at arbeid gir trivsel og helse. Følgelig må det legges aktivt til rette for at ansatte som har plager eller ulike sykdomslidelser kan stå i et tilrettelagt arbeid i den perioden vedkommende har redusert arbeidsevne. Dette fordrer et langt bedre og tettere samarbeid mellom fastlege, arbeidstaker og bedrift enn det som er etablert i dag. I de aller fleste tilfeller lider både bedrift, men spesielt den ansatte, under av at dette samarbeidet ikke fungerer. Resultatet er ikke sjeldent lange, sosialt isolerende og sykdomsfremmende fraværsperioder. Ofte ofrer fastlegen verken oppmerksomhet eller tid på å undersøke eller henvise pasienten til tilrettelagt arbeid. Dette kan skyldes at fastlegen har for mange pasienter og følgelig ikke har kunnet opparbeide seg kunnskap nok om den enkelte pasient og arbeidsplassen.

Løsningen kan derfor være å øke antall fastleger og redusere antall pasienter den enkelte fastlege kan ha. Det bør i tillegg utvikles et tettere, formelt og mer forpliktende samarbeid mellom bedrift og lege. Legene må som en følge av dette pålegges og samtidig gis både tid og anledning til å sette seg inn i tilbudet av tilrettelagt arbeid. Bedriftene må få et tilsvarende og strengere krav til å tilrettelegge arbeidsplassen for ansatte med redusert arbeidsevne. Det bør også være mulig å etablere samarbeid om hospitering av ansatte i bedrifter med flere ansatte og flere muligheter for tilrettelegging.

Korttidsfraværet, eller det såkalte egenmeldte fraværet, representerer kun ca. 1.3 % av det totale fraværet på ca. 7 %. Følgelig utgjør langtidsfraværet den største utfordringen, og det er dette sykefraværet som har hatt hovedfokus i den perioden IA-avtalen har eksistert. Det er lite som tyder på karensdager vil kunne redusere sykefraværet vesentlig. Snarere vil en debatt om karensdager og manglende arbeidsmoral kunne avspore en konstruktiv drøfting om hva som kan redusere langtidssykdom, uføretrygd og utstøting.

Tilsynelatende kan det se ut som om IA-avtalen ikke har hatt noen effekt. Det er ikke sant. IA-virksomhetene har ved hjelp av nye holdninger og nytt lovverk etablert rutiner og prosedyrer som både reduserer og forebygger sykefravær. Dessuten er det store forskjeller mellom bransjer og bedrifter. I industrien har sykefraværet lagt seg på 4-6 %, mens innenfor de såkalte «trøste og bæreyrkene» er det ikke sjeldent at sykefraværet er over 10 %. Disse store variasjonene i sykefraværet indikerer at vi må ha ulike strategier for ulike bransjer og sektorer.

Men uavhengig av sektor, bedrift og yrke er fastlegen en sentral aktør i arbeidet med å redusere det lange sykefraværet. Erfaringene med IA-arbeidet så langt viser at det må etableres et fastere, bedre organisert og forpliktende samarbeid mellom NAV, bedrift og fastlege.