Før denne fotballsesongen var det noen i Fotballforbundet som fikk det for seg at de skulle få slutt på ett eller annet problem som de mente var knyttet til at spillere som har scoret mål henter ballen i motstanderens nett og løper tilbake til midten for å få spillet raskt i gang igjen. Noen vil mene at dette kanskje ikke er vårt mest presserende «fair play»-problem. Likevel ville altså noen navn— og ansiktsløse beslutningstakere i NFF gjøre noe med det de hadde ment å identifisere var et problem. Så de innførte regelen at dersom det blir krangling mellom spillere etter at en fra det angripende lag har hentet ballen i motstanderens nett, så skal spilleren som hentet ballen idømmes gult kort. Og som vi har erfart har ikke regelen løst noe problem. Den har skapt et nytt. Fordi regelen har gitt det forsvarende lag et sterkt incitament til å starte en krangel når en slik situasjon oppstår.

LO og NHO har advart mot endringen

Trond Madsen Foto: Tormod Flem Vegge

I den store sammenhengen er dette en bagatell. Men den illustrerer et fenomen som vi ofte ser i politikken, nemlig en trang til å løse relativt små problemer med å innføre nye lover og regler som skaper vesentlig større problemer enn det problemet man i utgangspunktet hadde et ønske om å løse. Les også :

Vi har et ferskt eksempel fra norsk politikk — akkurat nå. Fra 1. juli i sommer heves aldersgrensen for når arbeidsgivere kan avslutte et arbeidsforhold bare begrunnet med alder fra 70 til 72 år. Både LO og NHO har advart mot endringen. Likevel har altså stortingsflertallet fått det for seg at de løser et problem med å gjennomføre dette.

LO og NHO har advart mot endringen. Likevel har altså stortingsflertallet fått det for seg at de løser et problem med å gjennomføre dette.

Formålet med lovendringen er naturligvis å styrke eldre arbeidstakeres rettigheter. Men den utilsiktede effekten er at man samtidig stenger unge mennesker og ny kompetanse ute fra arbeidslivet, samtidig som næringslivet blir nødt til å beholde dyrere arbeidskraft - selv når behovet er fornyelse. I en periode der vår region har behov for omstilling og dermed ny kunnskap, er dette uforståelig politikk. Det er mange bedrifter som faktisk ønsker å rekruttere yngre mennesker, men de kan altså ikke ansette så mange unge som de ønsker fordi politikerne har bestemt seg for å øke arbeidsgivernes forpliktelser overfor de aller eldste.

Meningsløs lovendring

Enda mer meningsløs blir lovendringen når man vet at yrkesdeltakelsen blant eldre faktisk allerede er økende. Det gjelder i alle aldersgrupper fra 60 til 74 år. Det virker med andre ord som om dette er på rett vei, uten lovendringer og nye reguleringer. Likevel har altså politikerne fått det for seg at de skal fikse problemet som knapt finnes.

Det reelle problemet i arbeidslivet er uansett ikke de aller eldste. Det er de yngste. Den registrerte arbeidsledigheten blant unge under 24 år er over 11 prosent. Den registrerte ledigheten blant arbeidstakere over 55 år er bare to prosent.

Den registrerte arbeidsledigheten blant unge under 24 år er over 11 prosent. Den registrerte ledigheten blant arbeidstakere over 55 år er bare to prosent.

Noen dager etter 17. mai må det være lov til å minne oss selv om at vi lever i ett av verdens beste land. Vi skal ganske sikkert være takknemlige for at det aldri har vært noen folkeavstemning om forvaltningen av oljeformuen, utover stortingsvalgene hvert fjerde år. Det er også grunn til å minne om at vi har hatt politikere som har trosset stemningsbølger i folket og vedtatt ting som der og da ble oppfattet som veldig upopulære. Røykeloven er et slikt eksempel. I dag har de fleste erkjent at Dagfinn Høybråten (og Tove Strand Gerhardsen) hadde rett. Med andre ord: politikk virker - og politikk har stort sett virket godt i Norge gjennom skiftende regjeringer over mange tiår.

Bygge dansegulvene

Men i et samfunn som vårt, der alt allerede er så regulert og ordnet som det er, der vi alle har rettigheter og muligheter bare i kraft av å være norske statsborgere, så er det kanskje ekstra viktig å forstå at politikken verken kan eller skal løse alt. «Vår oppgave som politikere er å bygge dansegulvene, slik at enkeltmenneskene kan få danse sine egne liv», som den svenske landsfaderen Tage Erlander i sin tid formulerte det. Det betyr, blant annet, å overlate ansvaret for mulige feiltrinn til den enkelte. Vi har en tendens til å kunne lære av slikt.

Les også :

Det underlige er jo at partiet Høyre, som tradisjonelt har stilt seg bak tesen om at «det må være grenser for politikk», nå sitter ved roret og vedtar reguleringer av arbeidslivet som rammer både arbeidsgivere og unge mennesker. De burde kanskje lyttet til Jimmy Carters budsjettdirektør Bert Lance som på 70-tallet lanserte tesen: «If it ain't broke, don't fix it.»

Dette er ikke «laissez-faire». Det er bare en erkjennelse av det nok kan være sant at «politikk er å ville». Men man kan ikke ville alt. Noen ganger er det rett og slett best å la være.

Andre fredagskommentarer av Trond Madsen: