Blond, blåøyd og rik! En ikke helt utenkelig beskrivelse på en typisk nordmann? Om blåøyd er en bokstavelig beskrivelse eller en forklaring på naivitet, kan det vel ikke gis noe entydig svar på, men at vi som bor i et av verdens rikeste land ikke skulle ha verdens beste skole, det er det vel ingen som noen gang ville trodd.Den siste tiden har gitt oss alle en vekker; faglig kvalitet og læring følger ikke tykkelsen på den norske stats lommebok. Vi har trodd at norsk skole er i verdensklasse. Hører vi på den debatten som nå blåser over politikere og Skole-Norge, er det å tro på det usanne.

Norske elever oppnår svært dårlige resultater på PISA-undersøkelsene utført av den vestlige økonomiske samarbeidsorganisasjon OECD. Det eneste området der elevene ligger høyt, er bråk og uro i klassen. PISA-undersøkelsen som ble offentliggjort høsten 2007, viste at for første gang ligger de norske leseresultatene under gjennomsnittet. Norge ligger i tillegg under gjennomsnittet i naturfag og matematikk. Også andre undersøkelser om kvalitet og kunnskapsnivå i skolen peker i samme retning.

Det er ikke noe mål å svartmale situasjonen i norsk skole, men realiteten er at Norge kommer dårlig ut, dårligere enn de fleste av oss har våget eller ønsket å tro. Og også dårligere enn land som vi ønsker å sammenligne oss med. Det faglige læringsutbyttet er svekket, det er dårlig arbeidsmiljø med mye uro, de svakeste elevene forblir svake, og skolen klarer ikke å gi alle elever de utfordringer og den personlige veksten de skal ha.

Bråker for mye og lærer for lite.» Dette var programlederens introduksjon til Holmgang på TV 2. Debatten for øvrig brakte mye av det samme; krangling og få resultater. En håndfull politikere, akademikere og lærere brukte tiden til å kjempe for eller mot posisjonen som opphavet til begreper som kunnskapsløftet, ansvar for egen læring og reformlinjen. Ingen ser ut til å bli enige om ansvaret for mye bråk og lite læring ligger hos politikerne, lærerne, skolelederne, elevene eller foreldrene. Slike debatter setter fokuset på problemene, men de løser dem ikke.

Problemene er ikke nye, og løsningene er ikke enkle. Vi må rokke ved noen av grunnvollene i norsk skolesystem og norske skolereformer. Arbeiderpartiets reformer på '90-tallet hadde positive sider, mye var bra. Men både Reform-94 og Reform-97 bygget på en tanke om at alle elever skulle behandles på akkurat samme måte hele tiden. Det er her Gudmund Hernes og Arbeiderpartiet tar så skammelig feil. Det finnes ikke noen A4-elev. «Hvis du behandler alle likt, behandler du egentlig alle ulikt — fordi vi alle er ulike.» Denne politikken førte til større forskjeller i skolen, forskjeller det fremdeles gjenstår å ta på alvor. Vi kan ikke være bekjent av en offentlig fellesskole der det er størrelsen på foreldrenes bokhylle eller foreldrenes lommebok som avgjør elevenes læring.

Målet må være at vi har en skole med gode og motiverte lærere som først og fremst benytter sin arbeidstid sammen med elevene. Lærernes arbeidsforhold må legges til rette slik at minst mulig lærerressurser sløses bort på administrativt arbeid. Læreren må sette klare grenser for elevenes atferd. Det er foreldrenes ansvar å oppdra sine barn, men også i skolen må elevene oppleve klar og tydelig grensesetting. Et godt arbeidsmiljø, både for elever og lærere, forutsetter gjensidig respekt. Uro, unnasluntring og mobbing må det slås hardt ned på. Det er viktig at regelbrudd får en tydelig følge for eleven. Vi har nemlig ikke råd til å risikere at én urolig elev ødelegger læringsmiljøet for tjue andre. Skolen og den enkelte lærer bør selv gis rom for og mulighet til å utforme denne type regler. De vet selv hvilke tiltak som er mest treffsikre på sin skole.

Dette er bare et par eksempler på områder hvor vi har mye å gjøre, men mye kan endres gjennom ett ord: respekt. Klarer vi å gjenreise respekten for læreren, klarer vi også skape et godt læringsklima og arbeidsmiljø i skolen. Et godt læringsklima er en forutsetning for at norske elever skal lære mer. Et godt læringsklima er en forutsetning for kunnskap og like muligheter.

Det nytter ikke med samtale og dialog om skolen dersom regjeringen ikke er villig til å prioritere budsjettkronene riktig. Den bekymringsfulle utviklingen i skolen var en av hovedsakene i statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale. Det var en viktig posisjonering og fokusering på temaet. Statsministeren benyttet anledningen til å invitere til dialog og tverrpolitisk dugnad for å bedre resultatene i norsk skole.

Debatten om norsk skole må slutte å handle om hvem som fant opp ordet «kunnskap» og hvem som først oppdaget at vi har et læringsproblem. Debatten må handle om hva vi kan gjøre og hvor vi putter kronene for å få et best mulig resultat. Statsministerens invitasjon til dialog må følges opp med handling og kroner. Regjeringen skal våren 2008 legge fram en Stortingsmelding om kvalitet i opplæringen. Her og i de fremtidige statsbudsjetter kan politikerne forandre og sette rammene for den fremtidige læringssituasjonen i det norske skolevesenet.

Skolen har alltid vært et viktig tema både fra Stortingets talerstol, i tv-debatter og rundt middagsbordene. Innholdet i debattene har gått i bølger, alt etter hva mediene har presentert av historier fra virkeligheten i Skole-Norge; mobbing, tilrettelagt undervisning, dårlig innemiljø og nå kunnskapsnivået. Norsk skole fortjener at debatten flyttes til et mer overordnet nivå, hvor den viktigste faktoren er innholdet i skolen - læringen. Pasta og epler kommer for meg i annen rekke. Debatten som nå pågår handler om innhold og gir den oppmerksomheten til skolen og til lærerne som er nødvendig for å gjøre troen på det usanne, til troen på det sanne. Tror jeg i alle fall.