Spørsmålet om Lars Sponheims edlere deler eller Sylvia Brustads kropp trenger et stort eller lite fikenblad, er vel revnende likegyldig for de aller fleste av oss. Likevel elsker vi å høre om det, lese om det og snakke om det. Medias fokus forteller oss at det er viktig, og vi lar oss lett overtale til å behandle det som en nyhet på linje med urolighetene på Sri Lanka eller mobbestatistikken i norske skoler.

Den språkbruken som skytes fra hofta til Erna Solberg, Jens Stoltenberg eller Kristin Halvorsen resulterer stadig vekk i en bæsj på leggen i møtet med norske journalisters penn. Hvor går grensen for hva en politiker verbalt kan tillate seg, og går det i det hele tatt en grense for hva media kan bruke det til?

Kristin Halvorsens antydning av Sponheims proporsjoner vakte blant annet stor nysgjerrighet hos en NRK-reporter som frimodig spurte Venstre-lederen om finansminister Halvorsen hadde rett i sine antydninger. Som medieaktør og samfunnsdeltaker har lisensfinansierte NRK et spesielt ansvar for å sette en dagsorden som bidrar til folkeopplysning og saklighet. Dette var vel heller et skritt i retning av det Frp kaller sløsing med skattebetalernes penger.

Både politiske medspillere, motspillere, media og vi som velgere må akseptere at politikere er mennesker og at mennesker ikke er feilfrie og gir daglig utløp for både humor og humør. Når en politiker faller for en verbal feilstavelse skal det kommenteres, kommentaren skal drøftes og drøftelsen skal kommenteres minst fem ganger til.

De nye sosiale mediene som Facebook, Twitter og blogging, gir uante muligheter til å tråkke i fruktsalaten. Her på Sørlandet husker vi med latter og med medynk den lille fjæra som ble til ti høns i lokal— og nasjonalmedia, da Kristiansands ordfører noe ufrivillig delte noe så «vulgært» som en puppevideo med sine kontakter på Facebook. Som en av Sørensens venner på nettstedet, må jeg si det var heller skuffende å oppdage at jeg ikke var en av de utvalgte videomottakerne. Det går mange grenser og er flere kvadratkilometer med grenseland, men vi må akte oss for å ikke kneble ytringene fra politikere i så stor grad at de forsvinner fra både Facebook og bloggene sine.

Kristin Halvorsen slipper stort sett unna med alt. SV-lederen og finansministeren brukte ikke bare LO-kongressen til å minimalisere Venstre-lederens edlere deler, men også til å konstatere at Høyre er Norges slemmeste parti. Halvorsen scorer høyt på lista over de mest språklig «ufine» politikerne, men hun er likevel den som media gjerne logrer med lydige mikrofonstativer for. Carl I. Hagen er en av dem som har klaget mest over mediemobbingen av politikere. Carl I. Hagen er også en av dem som har fått boltre seg mest i pressens søkelys, med nærmest fri tilgang til en ropert med kraftige høyttalere.

Å finne en balanse mellom hva en politiker kan tillate seg av morsomheter, spydigheter og sleivspart er vanskelig, og det er norske medier som i stor grad legger listen for hva som er lov. Det norske demokratiet har heldigvis rom for en fri og selvstendig presse, men Aker-saken med tilhørende fikenblader og underliv, er et godt eksempel på en sak der det er passende å spørre hva vi egentlig setter oss til doms over. Er det politisk innhold, eller er det innpakningen det blir levert i?

Forsiden på vg.no er i skrivende stund fylt med saker om bruktbilimportens fall, jenter som elsker GP-Rybak og Carl I. Hagens karakteristikker av Sylvia Brustad som et skremt vesen. Sistnevnte oppslag er relatert til Aker-saken og statsråd Brustads høring i Stortinget. Saken har skapt en tsunami av uenighet og viktige debatter i det politiske miljøet. Likevel sitter offentligheten igjen med en ordveksling om kvinnekropper bak fikenblad, størrelsen på mannlige kjønnsorganer og en karakteristikk av en skremt statsråd. Sannsynligheten er til stede for at det er flere som har hørt om fikenbladets størrelse enn om Aker-saken, og da kan en jo spørre seg om den politiske kommunikasjonen lider under medias fokus på det politiske tilbehøret.

Humoristiske sleivspark og språklig krydder er i utgangspunktet en berikelse for det som mange ser på som en tung og tørr materie. Media presenterer selvsagt en konstruert virkelighet. Likevel må vi tørre å kritisere måten den frie presse til tider konstruerer seg ut av sakens kjerne og over i den rene underholdningsbransjen, samtidig som det også er politikernes ansvar å bevare en saklig og verdig debattform, som ikke ytterligere bygger opp under den frynsete tilliten og tiltroen velgerne viser politikeryrket. Politikk er ikke en kamp om å være slemmest i klassen, men politikere tjener på å bruke humor og på å vise evne til selvironi.

Medias sommersirkus er vanligvis preget av ufarlige og småkoselige saker. På den politiske arena pleier de å kunne skilte med hvert sitt portrettintervju fra hytta til partilederne og vilkårlige terningkast på sommersvette statsråders klesstil. I et valgår skal bildet se litt annerledes ut, og det blir spennende om vi får se litt mer politikk på medias vektskål de neste månedene enn vi gjorde sommeren 2008, som var preget av Senterpartiets indre liv og lære.

Både politikere og media må sørge for å etablere et verdig debattnivå som hever kunnskapen og bidrar til samfunnsutvikling. Debatter og intriger om regjeringsalternativer og hvilke partier som er venner med hvem, er en del av valgkampen og ikke minst opptakten til en valgkamp. Når det snart starter for alvor, må vi snu oss mot realpolitikken. La oss håpe at det ikke gjør at vi mister den humoristiske snerten, de saftige metaforene og sleivsparkene. Språk sies å være makt. La oss ikke latterliggjøre det med flere fikenblad.