Fanget i mikrogjeld?

30. november viste NRK dokumentaren «Fanget i mikrogjeld» hvor ikke minst fredsprisvinner Muhammad Yunus og hans Grameen Bank får hard kritikk. Ikke bare skal Yunus ha trikset med bistandspenger, men enda mer alvorlig er det at mikrofinans reverserer i stedet for å fremme utvikling.

Siden jeg både har forsket på og jobbet i mange år med mikrofinans ble jeg i forarbeidet til filmen kontaktet av filmskaperne. De ville vite mer om hva mikrofinans er, og de var ikke minst på jakt etter navn på personer med et kritisk syn på mikrofinans. Det var helt tydelig at konklusjonen var trukket på forhånd. Her skulle det lages et skikkelig kritisk program om de negative sidene av mikrofinans. Jeg nevnte at som gammel avismann, jeg har jobbet fem år i Vårt Land, synes jeg ikke særlig om denne form for forutinntatt journalistikk, men tipset likevel om noen navn på kritiske røster. For selvsagt bør også de potensielt negative sidene av mikrofinans belyses.

Etter å ha sett Brennpunkt så mener nok de fleste at nå må vi slutte med mikrofinans. Selvsagt må vi ikke det. Og selvsagt kan vi ikke det. Mikrofinansbanker, med eller uten støtte fra Norge, vil fortsette å tilby mikrofinans fordi fattige mennesker vil fortsette å etterspørre finansielle tjenester så som sparekonti, forsikring og lånemuligheter. Denne etterspørselen skyldes at inntektene og utgiftene til fattige mennesker er sterkt varierende og at de varierer i uttaket. En bonde som dyrker poteter er et godt eksempel. Når han skal plante må han kanskje låne penger til jordbearbeiding og gjødsel. Når han høster poteter kan noe av avlingen selges. Da vil han kunne betale tilbake lånet og samtidig, forhåpentligvis, ha noen ekstra penger igjen som han kan sette inn på en sparekonto. Utover vinteren kan diverse forbruk finansieres med penger fra sparekontoen. Alle, både fattige og rike, har vi slike varierende inntekts— og utgiftsstrømmer og derfor trenger vi banker til å hjelpe oss å balansere strømmene.

Etter min mening har mikrofinansbransjen gjort tre feil. For det første så har mikrofinans blitt presentert som en tryllemedisin for å bli kvitt fattigdom. Selvsagt er det ikke det. Men dette er ikke bare en feil som mikrofinansbransjen gjør. Alle som driver bistand faller i samme grøften og overselger sine bistandsverktøy. En 200-lapp i måneden sikrer slett ikke fadderbarn i Afrika verken en lykkelig fremtid eller en solid utdannelse. En tusenlapp til regnskogsfond sikrer ikke biologisk mangfold, urfolks rettigheter eller klodens klima. Og all verdens femhundrelapper kan ikke garantere at kvinners muligheter i Nepal blir likestilt med menns. Sannheten er at utvikling for fattige er verdens vanskeligste utfordring, ja, langt vanskeligere enn å bli kvitt narkotikaproblemet i Norge. Skal vi da gi opp? Selvsagt ikke. Vi skal fortsette å støtte seriøse fadder-, regnskog- og mikrofinansorganisasjoner og oppfordre dem til aldri å gi opp kampen mot fornedrende fattigdom.

Den andre feilen som mikrofinansbransjen har gjort er at den har fokusert mest på lån og altfor lite på sparing (og forsikring). De burde ha lært av sparebankenes historie. Da de kom til Norge for snart 200 år siden så var det sparing for den fattige befolkningen som var i fokus. Sparing var for alle, mens lån var for dem som hadde betalingskapasitet og gode investeringsplaner. Mange har vanskelig for å tro at fattige mennesker kan spare, men det kan de virkelig. Jeg glemmer aldri stoltheten til damene i Eritrea som fortalte meg lykkelig at nå sparte de 20 øre i uka. For en ting er helt sikkert: dersom en person ikke har mulighet til å spare penger så er det i hvert fall galskap å låne penger.

Den tredje feilen som mikrofinansbransjen har gjort er at det har vært altfor lite fokus på effektivitet. Sammen med forskerkollega Øystein Strøm på Høyskolen i Oslo har jeg i tidsskriftet World Development publisert en studie som viser at utfordring nummer en for mikrofinansbanker er å kutte kostnader. Dagens høye driftskostnader fører til lite effektive og altfor dyre tjenester. Ved å forbedre tjenestene og tilby dem til lavere pris (rente) så øker sannsynligheten for at kundene får en positiv effekt av mikrofinans.

Til slutt bør jeg tilføye at en ting som ikke kom fram i programmet på Brennpunkt er det spesielle med Bangladesh. Dette landet har nesten dobbel så høy utbredelse av mikrokreditt sammenlignet med noe annet land i verden. I praksis fører dette til at låntakere i noen områder av landet ofte har både tre, fire og fem lån å betjene. Dette er selvsagt uheldig og er en situasjon som bransjen må ta skikkelig tak i!

Selv om jeg synes Brennpunktprogrammet var ensidig så var det også bra. Det viser med all tydelighet at mikrofinans alene ikke vil løse verdens fattigdomsproblem. Skal fattigdom bekjempes så trengs det krafttak innenfor utdannelse, helse og de fleste andre basisområder. Historieforskning viser at det også trengs et solid banksystem som betjener fattige mennesker på lik linje med rikfolk.