Da jeg for noen år siden jobbet ved en ambassade, fikk vi besøk av en statsråd hjemmefra. Vedkommende ble tatt godt imot av vertskapet. I tråd med den lokale kultur fikk statsråden en flott gave ved avreisen. Det håndknyttede teppet var imidlertid så stort at han ikke fikk det med seg som håndbagasje. Problemet ble løst ved at ambassadøren som snart skulle fratre, tok det med i sitt flyttelass.

Det er nok mange tidligere toppolitikere som har sittet musestille de siste ukene og ventet på at gaveskandalen skulle gå over. For Anne-Grete Strøm-Erichsen, Jonas Gahr Støre, Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa er langt fra de eneste som har tatt imot gaver de burde hatt skjønn til å la være. De ble bare oppdaget.

Når røyken nå er i ferd med å legge seg, kan det være på tide å gjøre seg noen refleksjoner omkring våre øverste folkevalgtes forhold til gaver og beslektede, frynsete fenomener. For dessverre er ikke de siste ukers gavesak enestående. Den er snarere bare den foreløpige siste saken i en lang rekke, med samme mønster. Media avslører, politikere som har levd godt og lenge med den tidligere skjulte praksis legger seg flate og er fulle av selvkritikk. Og varsler nye regler. Før det kommer nye avsløringer.

Heldigvis for våre folkevalgte er den politiske hukommelsen kort. De færreste husker lenger at Frps stortingsrepresentanter og rådgivere for få år siden tok med sine ektefeller og samboere på luksuscruise til Nord-Norge. Gildet kostet skattebetalerne en halv millioner kroner, penger som ifølge Stortinget skulle gått til «stortingsrelevant arbeid». Siv Jensen forklarte pengebruken med hensynet til å hindre sjalusi, unngå samlivsbrudd og å dempe konflikter mellom Frp-representantene.

Jensen selv fikk dekket utgifter til personlig trener og bil av partistøtten som Frps stortingsgruppe mottok.

Men denne typen saker har på ingen måte vært begrenset til Frp de siste årene. Tidligere Ap-statsråd Grete Knudsen hevet stortingspensjon mens hun drev et firma som gikk med overskudd. Hun passet bare på å ikke ta ut lønn.

Andre sentrale politikere fremsto som juksere da en stikkprøve avslørte at seks tidligere stortingsrepresentanter hadde fått nesten seks millioner kroner for mye i pensjon. Økokrim tok i mai i år ut tiltale mot tidligere parlamentarisk leder i Høyre, Anders Talleraas, og Magnus Stangeland (Sp) for grovt uaktsomt bedrageri.

Etter valget i 2005 kom det fram at 25 stortingsrepresentanter fikk ventelønn etter at de mistet plassen på Løvebakken. De kunne heve drøyt 340.000 kroner i lønn for å studere det de fant for godt.

Omtrent på samme tiden ble det avslørt at stortingsrepresentanter automatisk fikk dobbel månedslønn når de gikk av som statsråder, selv om de gikk direkte tilbake til Stortinget.

Politiske motstandere er også rause med hverandre når det trengs. I 2006 ble tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik innvilget etterlønn på to millioner kroner av den rødgrønne regjeringen.

Samme år ble det også kjent at statsrådene nøt godt av en svært lukrativ bilordning. Til tross for at de hadde tjenestebil med sjåfør, tok statsminister Jens Stoltenberg, olje— og energiminister Odd Roger Enoksen og kommunalminister Åslaug Haga ut hver sin tjenestebil/firmabil på skattebetalernes regning. Enoksen valgte seg for sikkerhets skyld en Volvo til nesten 800.000 kroner. Daværende parlamentarisk leder for Sp, Magnhild Meltveit Kleppa, sa seg «ikke direkte imponert over Enoksens skjønn».

Samme Kleppa hadde kort tid før vært meget indignert over Frps stortingsgruppes bruk av skattebetalernes penger. Og i forrige uke beklaget hun altså å ha tatt imot et armbånd til 15.000 kroner.

Listen kunne dessverre gjøres enda lenger. Summen er uansett deprimerende. Våre folkevalgte skaper inntrykk av en elite som fjerner seg stadig mer fra folket gjennom lyssky ordninger. For hver ny avsløring, svekkes tilliten. Og tillit er helt avgjørende i vårt folkestyre. Vi har ikke valgt våre politikere fordi de har spisskompetanse i spesielle saker, men fordi de har evnen til å vise sunn dømmekraft i mange saker. Vår tillit er proporsjonal med deres dømmekraft.

Derfor undrer jeg meg over at så mange oppegående politikere kan vise så dårlig vurderingsevne i sak etter sak. Visst er det menneskelig å la seg friste. Men som velgere i et fremdeles relativt egalitært samfunn forventer vi at våre folkevalgte ikke «ordner seg». Her stiller vi sannsynligvis strengere krav enn velgere i mange andre land. Eva Joly blåste i forrige uke av hele gavesaken og mente den var smålig. Det viser bare at hun har oppholdt seg lenge i Frankrike. Vel kommer idealene likhet og brorskap fra den franske revolusjon, men i dag er de langt viktigere i Norge enn i opprinnelseslandet.

Likevel er det naivt å tro at idealisme alene styrer våre fremste politikere i dag. Og et fellestrekk ved alle de ovennevnte sakene er nettopp penger, eller andre verdier som kan måles i dette. Tjener da våre toppolitikere får dårlig? Man skal ikke langt opp i mellomledersjiktet i privat sektor før man tangerer en stortingslønn på 700.000 kroner. For flere i politikkens eliteserie er alternativet langt bedre betalte lederjobber i næringslivets Premier League, og betydelig mindre søkelys på egen person.

I så fall må det være bedre å øke lønna til våre fremste politikere. Og samtidig skrote alle typer frynsegoder, det være seg kjente ordninger som gratis reiser innenlands, subsidierte leiligheter i Oslo eller gode dietter. Eller ordninger som ennå ikke er avslørt.