Dag I. Jacobsen kommer i en artikkel i Fædrelandsvennen 14. september med en rekke gode poenger om ulike sider ved å slå sammen kommuner. Ett av hans hovedpoeng er det ikke grunn til å stille spørsmål ved, nemlig at det ikke er ytterligere innsparinger å hente ved en god del av de tjenester som i dag ytes til innbyggerne i store og middels store kommuner. Stordriftsfordelene er i stor grad tatt ut.

Likevel må vi ikke glemme at vi har en rekke små kommuner hvor dette altså ikke er tilfelle, også i vår landsdel. Vi må heller ikke glemme at kommunene i dag har et gitt sett oppgaver som de forsøker å løse innenfor en arbeidsdeling med stat og fylkeskommune. Oftere og oftere finner kommunene ut at de må samarbeide med andre og nærliggende kommuner om disse oppgavene enten fordi de selv er for små, fordi de ikke har nok egen kompetanse eller fordi de er så innvevd med nabokommunen(e) at det er nødvendig med felles løsninger innenfor en bo— og arbeidsmarkedsregion.

Slike interkommunale samarbeidsløsninger har en iboende tendens til å skape sitt eget kostnadsbilde og er i mange sammenhenger også vanskelige å underlegge god politisk styring. Dette må også tas med på minussiden når vi gjør opp status over hva dagens kommunestruktur koster oss.

Det typiske med disse samarbeidene er at de vokser fram nedenfra ut fra erkjente behov. Slik sett representerer de på mange vis en kommunereform i kim, men uten de verktøyene og styringsmulighetene som en reform ville ha gitt. Paradoksalt nok er det derfor kommunene selv som i mangt arbeider fram den reformen ingen statsråd vil ta i, og som kommunene selv retorisk forkjetrer om den kommer fra oven.

En skal ikke ha fulgt mye med i de prosessene som skjer i og rundt Knutepunkt Sørlandet for å se at det er mangelen på samlende politisk og administrativt grep som nå har brakt hele dette samarbeidet inn i en begynnende krise. Dette er en krise som har sine paralleller annensteds, men som det er vanskelig å se løsninger på uten at det gis sterkere politisk autoritet inn i samarbeidet. Og da er vi nettopp ved den magiske kommunegrensen.

Jacobsens oppstilling over den kommunaløkonomiske fortreffeligheten er tuftet på at kommunene gjør det de i dag gjør. Selv om mange av dagens kommunale tjenester ikke har et potensial til innsparinger målt med gjennomsnittskostnader, er det ikke det samme som at dette ikke vil gjelde for de tjenestene de skal yte i morgen. Det er nok å peke på at kommunene i nabolandet vårt, Sverige, har noen større oppgaver enn våre kommuner, og at en av hovedgrunnene til den kommunereformen vi fikk på 1960-tallet i Norge, var at kommunene skulle bli store nok til å løfte datidens store utdanningsreform, ungdomsskolen.

I dag er det særlig reformer innenfor helsesektoren som vil stille kommunene overfor tilsvarende utfordringer. Den påbegynte samhandlingsreformen, som grovt sett vil gi kommunene større ansvar for mer avanserte helsetjenester enn før, er det fremste eksemplet på dette. Det er godt kjent at det vi kaller tersklene for når en tjeneste har et tilstrekkelig bruker-/kundeunderlag til å kunne drives faglig og økonomisk forsvarlig, endrer seg hele tiden. Innenfor helsevesenet er det til sammenligning et særlig stort problem når dagens løsninger allerede er for gamle til å møte morgendagens utfordringer fordi de bygger på gårsdagens analyser.

Så skal vi heller ikke glemme at mange kommuner med godt opp mot ti tusen innbyggere nok kan vise til at de driver effektivt, men likevel har utfordringer med å skape store og attraktive fagmiljøer for de tjenestene de skal levere. Dermed oppstår det et kvalitetsproblem som de siste årene f.eks. har rammet noe så hverdagslig som plan-, regulerings- og byggesaksbehandling i noen av Kristiansands nabokommuner. Etter hvert som kravet til tjenestene øker og profesjonaliseringen av tjenesteytingen skyter fart, er det enkelt å spå at dette problemet bare vil vokse i omfang.

Jeg er enig med Jakobsen i det han skriver om bo- og arbeidsmarkedsregioner. Her skjer det nå en så rask sammenveving av lokalsamfunnene i landsdelen at dette bør være det viktigste argumentet for kommunesammenslåing. Men dagens regionkonstruksjoner gir for svakt styringsgrep om disse prosessene til at de fullt ut kan lykkes. Eksemplet med areal- og transportplanleggingen i Knutepunkt Sørlandet gir et ferskt eksempel på dette. Her har en noe ideologisk enøyd prosjektstab uten nødvendig politisk og administrativ styring fått holde fram med å sy sammen et produkt som viktige grupper i samfunnet ikke kjenner seg igjen i. I tillegg har man for husfredens skyld internt i Kristiansand kommunes administrasjon tillatt at Kvadraturen trekkes ut av helheten og behandles i en egen plan.

Det er riktig som Jacobsen påpeker at vi har et dyrt bosettingsmønster. Landet er tungdrevet og det koster ekstra å drive offentlige tjenester med så spredt bosetting som vi har i Norge. Men vi trenger ikke derfor legge stein til byrden ved å opprettholde en så findelt kommunestruktur som dagens. Det er slett ikke sikkert at større kommuner gir eller fordrer mer sentralisering. Vi har en del kommuner i Norge som både er geografisk store og folkerike, så som Ringsaker, Larvik, Ringerike, Tromsø og Bodø. De to første av disse er spesielt interessante fordi de hver for seg også inneholder to definerte bysentre. Jeg har aldri oppfattet at det har skjedd noen sterkere sentralisering i disse kommunene enn i kommuner som har en mer småskalig struktur.

Vi kan også gjennom en aktiv samferdselsutbygging, kalt regionforstørring, knytte spredtbygde områder sammen til mer robuste bo- og arbeidsmarkedsregioner enn dem vi i dag har. Dette skjer kontinuerlig; det koster oss betydelige investeringer, men alt tyder på at det gir gode resultater. Dette er derfor også i flere påfølgende regionalmeldinger flagget som villet politikk fra statens hånd. Får vi dette til, gir det oss grunnlag for å holde oss med mer vidstrakte kommuner uten at det går utover det kommunale tjenestetilbudet. Om det så skal være fem eller elleve kommuner på Agder blir da et underordnet spørsmål.