Meteren var et mål for den moderne verden og for moderne mennesker. Målene vi bruker sier mye om oss. De ordner vår verden.Da Stortinget i 1875 vedtokLov om metrisk Maal og Vægtble dette presentert som det moderne, logiske, lettfattelige og effektive målesystemet. I dag er metriske mål nærmest allestedsnærværende hos oss som måte å beskrive og ordne omgivelsene på. Ja, men også oss selv. Vi er knapt født før vi måles i centimeter og kilogram, og næringen vi får registreres i centiliter. Det er så selvsagt. Det metriske systemet former våre måter å tenke på, ofte på umerkelig vis. Men meteren er menneskeskapt, en kløktig konstruksjon.
Utviklet i Frankrike
Meteren ble utviklet i Frankrike sist på 1700-talletfor å være et nytt universelt mål. En platinakopi av meteren ble utstilt på verdensutstillingene i London i 1851, New York i 1853 og Paris i 1861. Det metriske systemet bygget på titallssystemet og egnet seg særlig godt for vitenskapelige beregninger og for bokholderi. Titallssystemet var suverent enklest å regne med fordi en enkelt kunne bruke desimaler. Hos oss, i dag, vil få tenke, måle og regne i andre systemer. — Slik var det ikke før. Overgang til metriske mål i 1875 skulle bedre handelen mellom landene, og stadig flere land i Europa innførte meter. Men det nye målet skulle også rydde opp internt. De fleste land hadde, som Norge, i praksis et uendelig antall med ulike måleenheter i omløp. Moderne myndigheter oppfattet dette som et alderdommelig kaos og ville kvitte seg med dem. Det ville folk slett ikke. Meteren skapte frykt.
Vernepliktige visste høyden sin i fot og vekten i pund.
Måleenheter er vesentlige bestanddeler av menneskers mentale verden og orientering. Det meste av det menneskene presterte, av det de laget, handlet med eller tigget om, ble målt i gamle kjente mål, mål de var vokst opp med og som fortalte hvordan ting i verden omkring dem var: Vernepliktige visste høyden sin i fot og vekten i pund. Mye av det folk produserte eller kjøpte ble regnet i tolvtallsystem, som dusin (tolv) og gross(tolv dusin), eller i det gikk i snes (tjue). Egg blir fremdeles ofte solgt slik. Bakere solgte brød i hele, halve og kvarte. To personer kunne dele en kvart og få en åttendedel. Men det var vanskelig å dele brød likt i ti deler. Derfor var bakere og folk flest imot titallsystemet. De var redd for å bli lurt eller få kranglete kunder.
Syersker og tømmermenn
Mange av de gamle målene var hentet fra menneskekroppen. Veversker, håndverkere og kjøpmakerkoner hadde dem derfor alltid for hånden. En tomme var bredden av tommelen, en alen gikk fra fingertupp til albuen og en favn var lengden mellom to utstrakte armer. Folk brukte også fingerbredde, håndsbredde og fot. Så lenge syersker og tømmermennenes egne kroppsmål ble brukt på hele plagget eller på hele huset var dette praktisk og ikke noe problem. Problemet oppsto ved masseproduksjon. Da måtte tommer standardiseres. Tommer brukes fortsatt på planker, klær og skjermer.
Mange stortingsmenn som var imot å gå over til meter mente målesystemet ble avhumanisert.
Eldre etablerte mål var blitt til gjennom lokal sedvane. Noen mål definerte et dagsverk, en slags lokal arbeidstariff, det folk var enige om hvor mye et menneske burde arbeide på en dag eller mellom hver hvil. Om dette ble målt i ålag, skaplag, fyrilogu, lagøkje eller skant, så visste folk nøyaktig hva det dreide seg om.
Med avstander var det likedan. Kroppen fortalte hva som var langt nok, og folk delte denne forståelsen. Strekninger ble målt i raster, kaffikok eller roskift, og lengden på et akseptabelt roskift varierte med vind, strøm, last og årstid.
Mange stortingsmenn som var imot å gå over til meter mente målesystemet ble avhumanisert. Målene hadde vært menneskelige, de var kjente og kjære. Folk hadde levd fordragelig med dem. Meteren ville skape mistro og mistillit mellom folk, hevdet de.
Standardlengde
Slik kunne det kanskje være for folk som bare levde livet lokalt. Norske myndigheter hadde tidligere forsøkt å innføre en standardlengde på fot og en standardvekt på pund. Tiltaket nådde knapt utenfor lærde kretser. Allmuen avskydde ukjente mål. Vekten på et pund varierte derfor mellom ulike deler av landet. Dertil fantes skippund og bismerpund. Vekten på pundet varierte også mye fra land til land. En fot ble brukt i tre ulike varianter i Norge. Det samme gjaldt mark og mil. Landmil og sjømil var heller ikke like. Lengden på en favn varierte med om en målte vedstabler, gruveganger eller dybden på sjøen.
Aller mest kaotisk var det vanligste rommålet en tønne. Tønne fantes i 11 ulike størrelser....
Aller mest kaotisk var det vanligste rommålet en tønne. Tønne fantes i 11 ulike størrelser avhengig av hva som var oppi tønnen: mellom korntønne, øltønne, en tønne sild, salt, tran, malm, fisk eller såpe. Alle disse kom også i halv-og kvarttønner og kunne blant annet deles i potter, kjepper, spann, anker, kiper og virteler. Mange varer hadde helt egne mål: Skip ble målt i lester, tau i bolker, smør i laup og nyfødte i merker. Over 150 ulike mål var i vanlig bruk i 1875, deriblant flaske, kagge, kopp og skvett.
Metriske mål skulle erstatte dette. Noen gamle mål overlevde likevel. Tenk om …
Verden uten vitenskap
Kverk og kultur