Kilden, Kunst og teatermanérer

Anmelderen er så provosert over at skuespillerne snakker til hverandre med ansiktet vendt mot salen, at han skriver:

— Her må regien ta et ansvar og gi oss realistisk teater.

Konklusjonen er interessant. Det mer enn antydes at jeg som teatersjef og regissør ved Kilden er forpliktet til å programmere og iscenesette naturalistisk teater.Det er ikke første gang jeg møter denne holdningen fra Fædrelandsvennen. Der anmelderen i det norske fagtidsskriftet Scenekunst kritiserte vår versjon av En folkefiende for ikke å ta det konseptuelle regigrepet langt nok ut - kritiserte regionavisen at Ibsens klassiske verk i det hele tatt ble tuklet med. Fvn benyttet også sin anmeldelse av Riksteatrets klassiske Ibsen til å fortelle at det er slik Ibsen skal gjøres.Dette er en innstilling som bekymrer meg. Et regionteater kan ikke operere innenfor et så snevert kunstsyn.

Grunnleggende uenige

Det er nettopp dette Kunst handler om. Mennesker som er grunnleggende uenige om hva kunst er og skal være. Fvns anmeldelse og Eva Wiksen Næsers motreaksjon i leserbrevsform, er en gave til oss som i månedsvis har jobbet med å gå i dybden på motstridende kunstsyn og menneskene som forfekter dem.

Yasmina Reza evner i sin tekstå fremstille to ytterpunkt med like stor troverdighet. Luftfartsingeniøren Marc er litt gammeldags og liker best klassiske ting, mens hudlegen Serge blir beskyldt for å stadig jakte på det nyeste nye av kunsttrender. Motsetningen mellom dem er så sterk at den får et femten år gammelt vennskap til å rakne. Det er ikke rart, for å snakke om kunst, er å snakke om hvem vi er.

Det er nærliggende å tenke at Fvns anmelder vil ta parti med den konservative Marc i stykket. I utgangspunktet er jeg selv mer enig med Serge. Omnoe er gjort før, er det ingen grunn til å gjøre det igjen. Skal man likevel gjøre noe om igjen, må man tilføre noe nytt. For først og fremst skal scenekunst være nyskapende og bryte vedtatte sannheter og lover. Selvsagt medfattet denne.

Her ville Marc stoppet meg og sagt: Men overraskelsen er noe dødt. Den dør i det øyeblikk den blir unnfanget.Hvorfor hører jeg ikke på de konservative stemmene? Hvorfor gir jeg ikke meg selv er enklere liv ved å bare gjenskape ting jeg vet folk vil ha? Jo, fordi vi som arbeider innenfor institusjonene, gjør det med to politiske mandat i ryggen: Vi skal gjøre profesjonell scenekunst tilgjengelig for hele befolkningen, og vi skal bidra til nyskapning.

Bidrag til verdens teaterhistorie

Serge anklager Marc for å ville stanse maleriets historie ved et kvasiflamsk utsiktsbilde fra Carcassonne. Det er fristende å anklage Fvns anmelder for å be meg gjøre det samme innen teaterfeltet. Joda, den strindbergske og ibsenske naturalismen som blir etterspurt, er Skandinavias eneste grunnleggende bidrag til verdens teaterhistorie. Det er et bidrag vi med rette skal være stolte over, men vi kan ikke bli sittende fast i det.

Naturalisme er blitt filmes forte — selv om serier som House of Cards viser at heller ikke på skjermen er den fjerde vegg lenger hellig. Brecht, Beckett, Artaud, Grotowski, Noël Coward og Peter Brook har alle gitt oss ulike veier ut av naturalismen. De fleste av oss stjeler eklektisk fra alle disse og mange flere, og legger inn litt av vårt eget i sluttsummen.Teater er ikke realisme. Det vi leter etter, er den mest interessante formen for fiksjon.

Når Kilden skulle sette opp Kunst, ønsket vi å stille ut selve teksten i et digert, hvitt, galleri. I dette galleriet er det visuelle det eneste som råder. Ingen ting er funksjonelt eller behagelig. Tre venner tvinges til å vagle seg i et estetisk vakkert møblement og må kommunisere over avstander som er like store som den mentale avstanden mellom dem, slik Eva Wiksen Næser påpeker i sitt leserinnlegg.

Det hvite maleriet Yasmina Reza stiller ut i sitt stykke, gir beskueren rom til å reflektere. På samme måte ønsket vi å stille ut en forestilling med fysisk rom, store avstander og lange pauser, for å gi publikum rom for refleksjon. Først når publikum har det like vondt som skuespilleren på scenen, har stillheten gjort jobben sin.

Grepet er grunnleggende ærlig

Så, for å svare helt konkret på spørsmålet stilt i Fvns anmeldelse: Hva er det for en manér som har inntatt vårt teater?

Historisk er det et grep som er kommet og gått. I 2004 brukte Trevor Nunn denne spillestilen gjennomgående i sin versjon av Andrew Lloyd Webbers Woman in White og ga oss noe så sjeldent som en gjennomkonseptuell West End-musikal. I våre dager er grepet med å la skuespillerne ha ansiktet vendt mot publikum mens de snakker til hverandre, et hverdagslig fenomen. Grepet er grunnleggende ærlig. Vi innrømmer at vi er i et teater. Vi vet at den kontakten som virkelig betyr noe, er kontakten mellom skuespillerne og publikum. Vi har snudd deler av handlingen utover for at menneskene vi spiller for, skal få se mer av det som skjer i blikket til skuespillerne. Og fordi i vår versjon av Kunst er Marc, Serge og Yvan tre mennesker på utstilling.

Gjennom onsdagens premiere leverte skuespillere og teknisk team en forestilling som gjorde meg gjennomlykkelig i kropp og sjel. Kontakten mellom sal og scene var herlig levende. Noen svært få ganger i mitt yrkesliv, har jeg vært ordentlig stolt av arbeidet jeg får være med på. Dette var en sånn kveld.

Det er ikke første gang Fvn og jeg er uenige om hva som er interessant scenekunst. Vi har vært det før og kommer til å være det igjen. Heldigvis. Det skaper gode debatter. Og det gjør at jeg som teaterskaper strekker meg enda litt lenger. Det blir ikke teater uten publikum. Fvns kritiker er en publikummer. Og en dag, en dag, skal jeg pokker meg nå inn til ham også! Jeg håper det blir i et rom som er stort nok til at elefanten slipper å stå utenfor og fryse i hagen.

Besøk Kilden og se «Kunst«

Kjedelig, men tar seg opp mot slutten