Etterpå har verden ikke vært helt som før. Det russiske standpunkt er at maktovertakelsen som fulgte i blodbadets kjølvann i realiteten var et ulovlig statskupp, og oppfatter at Vestens ukritiske støtte til den nye ledelse vitner om vestlige ekspansjonsambisjoner inn i Russlands tradisjonelle innflytelsessfære. Vestlige ledere argumenterer derimot med at hvert land har rett til selvbestemmelse, og at Russlands fremtreden i forhold til Ukraina er en uakseptabel innblanding i et fritt lands beslutningsrett.
Tusener har mistet livet
Krisen har siste år fått utvikle seg i stadig nye stadier. Tusener av ukrainere har mistet livet, og kløften mellom EU/NATO og Russland er blitt både vid og dyp. Vesten har forsøkt å påvirke Russland gjennom politisk press i form av sanksjoner, og diplomatiet har fått prøvd seg gjennom utmattende forhandlingsrunder. Foreløpig til liten nytte. Til det er partene ennå ikke utmattet nok til virkelig å ønske fred.
Den kalde krig viste at politikken bør tilpasses de militære realiteter. Eksempelvis påla Norge seg selv restriksjoner på militær virksomhet i nord i erkjennelse av at nordområdene hadde særlig betydning for Sovjetunionen. Selv om de selvpålagte restriksjoner ikke alltid ble like godt forstått av våre allierte, var det den gang tverrpolitisk enighet om deres berettigelse og nødvendighet. Denne dyrekjøpte erfaring synes nå å være glemt, og erstattet av en allmenn holdning om alle nasjoners rett til ubegrenset selvbestemmelse.
God kommunikasjon
Skal man leve i et godt naboforhold kreves god kommunikasjon i forståelse og respekt for naboenes interesser. Og tonen er som kjent med på å sette melodien. Når den latviske statsminister eksempelvis hevder at «Putin har erklært krig mot Europa» setter hun samtidig tonen for den kommunikasjon hun vil ha med sitt naboland. Den australske statsminister lovte media før G-20-møtet at han skulle «grisetakle» Putin. Lite tyder på at møtet ble særlig fruktbart, og bilder fra samme møte viser en Putin som inntar sitt måltid i ensomhet. Sanksjoner og internasjonal isolering er kort som bare kan spilles en gang. Når sanksjonene er innført, og Putin er demonisert og isolert, har diplomatiet utspilt sin rolle. Da gjenstår bare den militære makt som verktøy for påvirkning.
De enkelte nasjoners militære makt lar seg i dag relativt enkelt avdekke gjennom et søk på internett. Vurderingen av de tilgjengelige informasjoner krever en viss fagmilitær kompetanse. I erkjennelse av at det er noen år siden jeg selv drev med denne type vurderinger, og at jeg således kan være «utgått på dato», skal jeg være litt forsiktig. Men situasjonen er alvorlig, og langt mer alvorlig enn jeg på forhånd hadde trodd. Hvert av de baltiske land har en militær styrke tilsvarende et gjennomsnitts norsk heimevernsdistrikt. Det vil i realiteten si ingenting som har betydning for å kunne vinne en krig. Kun Polen har på papiret en styrke som kan ha operasjonell betydning. Men mye av utstyret er eks-sovjetisk og foreldet i forhold til dagens krav. Det tyske Bundeswehr er i følge den tidligere generalinspektør Kujak «kaputtgespart», og ute av stand til å levere operasjonelt på slagmarken. Ukraina har vist at landet alene ikke kan stå imot de russisk-støttede separatister, og selv om USA har styrker i området er den amerikanske tilstedeværelse så langt kun av symbolsk betydning. Den eneste aktør i området som disponerer moderne kampstyrker av betydning er følgelig Russland. Og med Putin i landets ledelse trenger man ikke tvile på at denne styrke nå etter ett års kriseutvikling er kampklar.
Putins panserdivisjoner
De militære realiteter tilsier derfor at skulle Putin nå gi sine panserdivisjoner marsjordre er det intet som kan stoppe dem. Til det er de øst-europeiske land altfor svake. Samtidig er regionale stormakter som Tyskland og Frankrike svekket av finansiell og politisk uro etter eurokrisen, og ute av stand til å rette opp den politiske og militære ubalanse som har oppstått i øst. Skulle nå Hellas ryke ut av eurosonen og tilnærme seg Putins Russland som respons på manglende forståelse i Brussel, må man være forberedt på nye overraskelser. For mens EU har avstemmingsregler som noenlunde gjenspeiler landenes størrelse og betydning er det ikke tilfellet i NATO. Der har hvert medlemsland vetorett. Og skulle Putin gjennom sin mulige tilknytning til Hellas få en finger på vetoknappen, skal det ikke bli enkelt å hete Jens Stoltenberg og være generalsekretær i NATO!
Noe militært alternativ i Øst-Europa for å påvirke Putins politikk finnes ikke. Tiden er derfor nå inne for å tilpasse den politiske retorikk til de militære realiteter. Det er for alle praktiske formål ikke tenkelig at forholdene på Krim og i Øst-Ukraina kan bli som de var før krisen ble utløst. Til det har krigen vært for brutal, og motsetningene mellom partene er blitt for dype. En form for uavhengighet for Øst-Ukraina tvinger seg derfor frem.