Ann-Kristin Olsen

Det viste seg snart at omfanget var større enn noen hadde trodd, inkludert politiet som erkjente at kriminalstatistikken bare registrerte en del av volden. Krisesenterbevegelsen gjorde i denne tida en uvurderlig innsats både for å bevisstgjøre allmennheten og hjelpe ofrene. Krisesentre ble etablert og dessverre fylt opp med ulykkelige kvinner og skadde barn i hele landet. Politikerne vedtok handlingsplaner og bevilget penger. Tapre ofre sto frem og fortalte om liv i frykt. Vi forsto at familievold rammet alle samfunnslag. Partnerdrap ble et begrep i media, og journalister gikk på barrikadene for ofrene med egne undersøkelser av drapssaker. Hjelpeapparatet ble etter hvert klar over hvordan barna led i voldelige hjem. Alt dette fikk etterhvert også politiet til å forstå at familievold var grov kriminalitet, og rettsapparatet fulgte opp og reagerte med strengere straffer.

Vold mot kvinner

I år skal jeg holde 8. marstale i Mandal om vold i nære relasjoner. Som ung politijurist bidro jeg for mer enn 40 år siden til at politiet endret sine prioriteringer og definerte vold mot kvinner og barn som alvorlig

Alle har rett til et samliv fritt for vold og trusler.

kriminalitet, ikke som et mindre ordensproblem. Mer enn 20 justisministre har siden sytti-åra satt politisk kraft inn på å bekjempe familievold. Solberg-regjeringen har laget handlingsplanen «Et liv uten vold» og etablert et femårig forskningsprogram til en verdi av 50 millioner kroner om vold i nære relasjoner.

Familievolden har møtt motstand i Norge i mer enn førti år, men likevel eksploderer den fortsatt. Krisesentrene er stadig fulle, nå ofte med kvinner av utenlandsk opprinnelse. Derfor må vi fortsatt ha familievold på dagsorden. Den forsvinner ikke ved at vi unnlater å snakke om den. Volden skal tales i hjel; det nytter ikke å tie. Åttende mars-plakatene fra sytti-tallet om familievold er fortsatt aktuelle dessverre.

Mishandling i familieforhold

Vi vet at det å bli utsatt for vold eller overgrep i barndommen, øker sannsynligheten for å bli utsatt for vold eller overgrep som voksen.Det er vanskelig å fastslå den eksakte forekomsten av vold i samfunnet. Ulike kilder gir svært forskjellige anslag for hvor mange som utsettes.

Når det gjelder vold i nære relasjoner har det fra 2005 vært en egen bestemmelse i straffeloven om mishandling i familieforhold. I 2011 ble nesten 3000 personer ofre for slik mishandling, tre ganger så mange kvinner som menn og mer enn tusen barn.

Hjem er ikke alltid kjære hjem. Til tross for iherdig og langvarig innsats dominerer voldens onde ansikt fortsatt mange hjem, psykisk og fysisk.

Regionalt senter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) gjennomførte i 2013 en undersøkelse om forekomsten av vold og seksuelle overgrep i Norge. (Siri Thoresen og Ole Kr Hjemdal: Vold og voldtekt i Norge, Rapport 1/2014.) To og et halvt tusen kvinner og to tusen menn i alderen 18 til 75 år ble spurt om fysisk vold og seksuelle overgrep i egen barndom og i voksen alder. Åtte prosent kvinner og nesten to prosent menn forteller at de er blitt utsatt for alvorlig partnervold. Flere enn 9 prosent kvinner og 1 prosent menn sier at de er blitt utsatt for voldtekt

Cirka fem prosent kvinner og menn oppgir at de minst en gang er blitt utsatt for alvorlig vold fra sine foresatt, de er blitt banket opp, sparket eller slått med knyttet neve. Hele 28 prosent kvinner og 33 prosent menn oppgir å ha blitt lugget, kløpet, ristet eller blitt slått av sine foreldre i barndommen. Ca.15 prosent kvinner og 11 prosent menn har opplevd psykologisk vold fra foresatt i barndommen. Like mange kvinner og menn, 10 prosent, har opplevd fysisk vold mellom foreldre i barndommen. Der er interessant å tenke over om dette stemmer med egne oppfatninger av omfanget av såkalt «oppdragervold».

Seksuelle overgrep

Når det gjelder seksuelle overgrep forteller 10 prosent kvinner og 3,5 prosent menn om seksuell kontakt med en minst fem år eldre person før fylte 13 år. Fire prosent kvinner og 1,5 prosent menn oppgir seksuell omgang før fylte 13 år. Én av fire hadde aldri fortalt dette til noen. Voldtekt og seksuell kontakt før 13 år ble i hovedsak begått av personer som barna kjenner.

Mer enn 20 justisministre har siden sytti-åra satt politisk kraft inn på å bekjempe familievold.

Tall som dette, gjør inntrykk på oss. Alle har rett til et samliv fritt for vold og trusler. Barn skal sikres en oppvekst uten overgrep og frykt. FNs Barnekonvensjon garanterer det. Rettsstaten Norge kan ikke tolerere at så mange lever under terrorlignende forhold i sine egne hjem. Vold som utøves i hjemmene er et offentlig ansvar og et omfattende kriminalitetsproblem. 8. marsparolene fra sytti-tallet kan ikke legges vekk ennå.

Kjære hjem

Hjem er ikke alltid kjære hjem. Til tross for iherdig og langvarig innsats dominerer voldens onde ansikt fortsatt mange hjem, psykisk og fysisk. På førti år har vi ikke løst problemet. Det fins neppe en enkel universalløsning heller. I våre nære relasjoner fins våre sterkeste følelser, på godt og ondt. Men jeg vet ett grep som vil kunne bedre ofrenes situasjon radikalt: Å plassere skylden der den hører hjemme. Klart og tydelig. Vi vet at det oppleves skammelig å bli slått. «Å la seg bli slått.» Derfor tier ofrene. Vi vet også at voldsofre ofte tar skylden for overgrepet på seg selv. Det må vi sette en stopper for. Skylden ligger hos den som øver vold. Det er ikke en skam å bli jult opp, men skammelig å være den som slår. Vi vil hjelpe ofrene for familievold hvis samfunnet klart og tydelig plasserer skylden hos gjerningspersonen, følger opp med straff og utvetydig signaliserer hvor skammen ligger.