Både på høyresiden, og innenfor ekstreme muslimske miljøer. Mange ser kanskje på dette som svært forskjellige grupper med menn (for det er som regel menn som blir radikaliserte), med svært forskjellige ideologier. Ser vi nærmere på det, er ikke disse to sidene så forskjellige som vi vil ha det til.Vi ser at begge deler en lengsel mot fortiden, som de idealiserer som det en gang «rene» samfunn. De er som regel begge imot likestilling av kjønnene, og imot den vestlige modernismen. I tillegg kan de se ut til at mange av de som blir radikalisert har mange fellestrekk ifra barndommen og oppveksten sin. Vi kan for eksempel se på de to norske terroristene Anders Behering Breivik og Hassan Dhuhulow. Hendelsene i livene deres er slående lik mange andre som har utført terrorhandlinger og skolemassakre. Dette er ofte unge menn som er ensomme og isolerte, som har vanskeligheter med å få kjæreste, som har vært utsatt for mobbing, som har dysfunksjonelle familie forhold og som søker etter måter å få en tilhørighet på. De har ofte ingen kriminell historie før de utfører et godt planlagt terror angrep.

Homogene miljøer

Både Breivik og Dhuhulow vokste opp i såkalte homogene miljøer, henholdsvis på vestkanten i Oslo, og i Larvik. På slike steder skal det ofte lite til for å føle seg annerledes. Begge har i senere tid blitt omtalt som såkalte «enstøinger». Deres ensomhet gjorde sannsynligvis at de hadde et sterkt behov for tilhørighet og for å ha noen å kalle «en venn». Breivik skal ha vært innom flere forskjellige miljøer,blant annet taggere, uten å klare å passe inn. Dhuhulow skal flere ganger ha ba bedt til Gud om at Han skulle gi ham venner, det skjedde dessverre aldri. Til slutt endte han opp med å søke til ekstreme miljøer innenfor islam, og ble knyttet til terrorgruppen Al-Shabaab. Også Brevik ble radikalisert på Internettet. Internettet ble muligens et sted for begge der de kunne de få utløp for frustrasjon og finne likesinnede som delte de samme opplevelsene og de samme tankene som dem. For slike forbigåtte menn kan ekstreme ideologier bli en slags redning fra deres ensomme tilværelse.

Staigmatisere muslimer

På samme måte som vi ser høyreekstreme som separerte fra kristendommen, er det viktig å se ekstreme muslimer separert fra islam. Det er viktig å se slike likhetstrekk for å unngå å stigmatisere muslimer i Norge som ikke har noe med deres ekstreme ideologi å gjøre. Jeg vil tro at det er svært få kristne i Norge som identifiserer seg med Breivik, Ku Klux Klan eller IRA, selv om de selv identifiserer seg som kristne. Så vidt jeg vet var det ingen kristne som gikk offentlig ut for å ta avstand fra Breivik sine handlinger. Er det egentlig da rettferdig at muslimer skal bli stilt til veggs for handlinger til terrorgrupper som ISIS eller Boko Haram?

Sårbare individer

Hadde Breivik og Dhuhulow hatt nære venner, en stabil familie og tidligere fått hjelp av offentlige systemer kunne historien ha vært en annen i dag. Både Breiviks og Dhuhulows mange forsøk på å få venner er først og fremst tegn på at de var to sårbare individer, på søken etter å finne et sted å tilhøre. Det er kanskje ikke så rart at de til slutt søkte tilhørighet innenfor ekstreme miljøer? Det er viktig å utøve toleranse og forståelse i samfunnet vi lever i, også overfor dem som er «litt annerledes». Har vi ikke plass til dem, er det derimot et hav av ekstremistiske grupper med flere åpne plasser som ventes på å bli fylt.