Det er på tide at vi våkner opp og spør oss hvem som i virkeligheten innehar rollene som arbeidstaker og arbeidsgiver.
Ordet giver er et svært positivt ladet ord. Spørsmålet er om det i realiteten ikke er arbeidstaker som gir? Hva vi i dag kaller arbeidstaker er den som gir av sin tid, sin arbeidskraft, og sine evner. Han gir alt dette i bytte mot lønninga han ser frem mot hver måned. Arbeidsgiver betaler arbeidstaker for å gi av seg selv. Spørsmålet blir da om vi bør omdefinere vår begrepsbruk for på den måten å omdefinere vår
forståelse av realiteten?
I gave av arbeidsgiver
Begrepet arbeidstaker gir oss et bilde av en arbeider som er så heldig å bli gitt en ansettelse i gave av arbeidsgiver. Man kan på denne måten se at begrepet arbeidstaker har en undertrykkende undertone. Hvordan påvirker dette oss ubevisst i vårt forhold til arbeidsgiver? Motargumentet må være at den som ansetter anses som giver fordi han har makten over arbeideren. Så lenge det er en skjevhet i maktforholdet så er begrepsbruken forståelig. Allikevel kan den skjule de muligheter som realiteten rommer, og bidra med å opprettholde det skjeve maktforholdet. Fallgruven er at vi innfører begreper som bidrar med å skjule de faktiske forhold.
Når vi er opptatt av å passe inn i fellesskap som kontrolleres av normer, er det ekstra viktig at vi stiller oss kritiske til hvordan disse etablerte normene påvirker våre holdninger og inntrykk av virkeligheten. Om vi ikke er opptatt av å stadig søke å forandre vår livsanskuelse så vil dette føre til mindre kritisk tenkning. Uten kritisk tenkning blir det ingen debatt, og dermed heller ingen samfunnsutvikling.