Statsråden sier i klartekst at bystyre – og administrasjon – ikke har klart å ivareta det ansvaret som påhviler dem for å ta vare på strandsonen. Heller ikke Fylkesmannen – som skal sikre at statlige retningslinjer blir fulgt – går fri fra denne kritikken.
Derfor kan det synes som et paradoks at statsråden nå lar samme administrasjon, politikere og fylkesmann ta ansvaret for å behandle det som trolig blir en lang rekke søknader om dispensasjoner. Likevel har statsråden valgt det som trolig er den minst uhåndterlige måten å løse denne saken på.
For sjøbodene har utviklet seg til å bli et svært innviklet sakskompleks. Det finnes ikke én enkel løsning som både ville oppfattes som rettferdig og praktisk håndterbar. Et generelt amnesti ville vært i sterk strid med den strenge praksis som alle andre med ønske om fritidsboliger i strandsonen må forholde seg til. På den annen side ville et generelt påbud om å rive ut alt inventar som muliggjør overnatting rammet vilkårlig og urettferdig.
Dermed måtte statsråden falle ned på et eller annet slags mellomstandpunkt. Han valgte å bruke årstallet 1995 som kriterium. Dette vil etter alt å dømme bli et svært omstridt årstall. Departementet sier i praksis at sjøboder som ble bygget før dette vil kunne brukes som fritidsboliger. Og at det skal mye til for å få dispensasjon for sjøboder bygget etter 1995. Mange vil føle dette skillet urettferdig. Det er ikke gitt at 1995 er det beste kriteriet. Men det er heller ikke lett å se andre, gode kriterier i denne saken.
Erik Solheim drøyde svært lenge før han fattet en avgjørelse i sjøbodsaken. Med tirsdagens vedtak satte han ikke endelig punktum for de omstridte bygningene. Men han la grunnlaget for det som forhåpentligvis blir en prosess basert på en strengere fortolkning av strandsonens bestemmelser enn det Kristiansands politikere hittil har praktisert.