«Jeg ønsker meg fersk, fast og fristende fisk. En fiskedisk som bugner av de lekreste stykker fisk. Som gir meg lyst til å spise meg sunn og vakker. Har man først en fiskedisk i butikken, så bruk den til det den er til for: fersk, fristende fisk. Ikke det vi blir tilbudt nå: fisk som ingen kjenner opphavet til og slett ikke når den sist så havet.»

Sitatet er hentet fra et innlegg på en konferanse i 2005 hvor forbrukerne møtte de fire store dagligvarekjedene til debatt. Kjedene vet at «kunden har alltid rett», og lovet å bli bedre på fersk fisk, kvalitet og merking av mat. Fiske— og kystdepartementet har over lang tid jobbet med ferskfiskstrategi og bedre merking.

Det er forbrukerne som bestemmer om det blir fisk til middag, og derfor må vi ta dem på alvor.

Fra 1. januar får forbrukerne mer informasjon i fiskedisken. Om fiskeart, fangstområde/opprinnelsesland, om fisken er villfanget eller oppdrettet og når den er fanget/ slaktet. Enkelte næringsaktører og forskere er usikre på hvordan folk vil reagere når de får vite når fisken ble fanget eller slaktet. Vil folk slutte å kjøpe god fisk? Spørsmålet er om forbruker blir villedet eller veiledet av den nye merkingen. Jeg er overbevist om at merkingen vil gi forbrukeren nyttig informasjon når de skal velge sjømat.

Undersøkelser har vist at forbrukere synes det er vanskelig å bedømme kvaliteten på fersk fisk. Ofte vet de ikke hvilke kjennetegn de skal se etter. Flere tror også at fersk fisk ikke bør være mer enn to til tre dager gammel, til tross for at den kan ha god kvalitet i mange dager hvis den er riktig behandlet. Resultatene viser også at forbruker både ser og smaker liten forskjell på torsk fram til den er flere dager gammel. De fleste tror fisken i disken er fisket for et par dager siden. Derfor hevder noen at forbrukerne kan føle seg lurt når de får vite når fisken egentlig begynte på vandringen til fiskedisken, og dermed vil slutte å kjøpe fersk fisk.

Skal vi bruke dette som begrunnelse for ikke å fortelle om hvor gammel fisken er? Neppe. Vi lever i et informasjonssamfunn. Det må vi ta innover oss. Vi må stikke fingeren i jorda og innse at dagens forbrukere trenger kyndig forbrukerveiledning. Her har både myndigheter og de som selger fisk et ansvar. Folk har ikke blitt lurt til å tro at fisken ble fisket i forgårs, de har bare ikke blitt informert om når den er fisket.

Målet med merking er å gi tilstrekkelig og korrekt informasjon til forbrukerne, slik at de kan velge varer ut fra ønsker og behov. Forbrukers behov er i stadig endring. Forbrukerne må selv avgjøre hvilket verktøy de trenger når de skal gjøre et informert valg. Så langt det er mulig bør de få den informasjonen de etterspør.

I Fiskekvalitetsforskriften er ferske varer definert som produkter som ikke har gjennomgått annen behandling med sikte på konservering enn kjøling. Forskriften setter krav til egenskapene til fersk fisk som frembys, slik som fasthet, frisk lukt, naturlig farge, friske røde gjeller, klare utstående øyne. Det er de som selger fisken som skal vurdere dette, og passe på at fisken har god kvalitet.

Det har vært interessant å følge diskusjonene etter at bestemmelsene ble kjent. Merkekravene har fått fram en diskusjon om hva som påvirker kvaliteten på fisk. Her er det mange faktorer som teller, slik som temperatur i kjølekjeden; hvor raskt en fisk blir kjølt ned etter fangst og temperatur på fabrikken og under transport. Målsettingen med de nye merkekravene er å fremme kvaliteten.

Hvor lenge en fisk er fersk, vil avhenge av hvordan den er behandlet i alle ledd. Det er avgjørende at både fisker, fiskemottak, foredler, grossister, distributører, og butikker sørger for kvalitetsbevarende håndtering av fisken.

Fisken i disken er ikke fisket i går. Det tar tid å frakte fisken fra langt ute på havet og videre rundt i vårt langstrakte land. Men – dette tåler fisken og holder seg godt så lenge den er riktig behandlet. Mesteparten av norsk sjømat sendes med bil til kunder i Europa. Fisk og skalldyr som selges i Norge er en del av samme logistikknettverk, og det er ingen kvalitetsforskjell mellom sjømat for eksport, og sjømat som selges i Norge. Den største forskjellen er at nordmenn stiller strengere krav til råvarer, og disse kravene må næringen strekke seg for å møte.

De fleste butikkene gir i dag kundene informasjon om pris og holdbarhetsdato. Sammen med den nye informasjonen vil de nå få et mer komplett bilde av fisken de kjøper. For å sikre at forbruker skal ha nytte av fangst/slaktedato, må de få informasjon om at fersk norsk fisk er et kvalitetsprodukt i mange dager etter fangst/slaktedato, bare den er behandlet bra. En del fiskearter blir også bedre når de er modnet. Det er de ansatte i butikkenes ferskvaredisker som svarer på spørsmål og informerer kundene sine. At de får god opplæring er derfor viktig.

Merkingen forutsetter at informasjonen følger fisken gjennom flere ledd, fra fiskeren via grossist til detaljist og helt til fram fiskedisken. For alle parter i verdikjeden medfører forskriften omlegging av rutiner. Fiskeri- og kystdepartementet har et konstruktivt samarbeid med fiskerinæringen, Forbrukerrådet og dagligvarehandelen om innføringen av de nye bestemmelsene. Vårt felles mål er at informasjonen skal veilede og ikke villede.

Den nye forskriften vil bidra til større fokus på kvalitet og bedre håndtering av fisken. God kvalitet på fisken i fiskedisken er viktig for at folk skal velge å spise fisk. En kald fisk er en god fisk.

Fyll opp diskene med fisk av god kvalitet og gi informasjon. Da kjøper folk fisken.