Som mange revolusjoner kom også den i Nord-Afrika overraskende. Selv om det har ulmet lenge i den arabiske verden, har de færreste sikkerhetspolitiske analyser hittil konkludert med at en panarabisk revolusjon er nært forestående.
Det sikkerhetspolitiske potensial i den utvikling vi ser rulle over våre fjernsynsskjermer er betydelig. Selv om det er for tidlig å komme med noen entydig konklusjon, vil hendelsene de nærmeste dager og uker bestemme retningen for regionens økonomiske og politiske utvikling. Ettersom protestene synes å ha nådd et kritisk nivå, er det trolig ikke lenger noen vei tilbake til det som var. Endringer i en eller annen form vil tvinge seg fram.
Ut av dette kan to hovedutviklingstrekk ansees som mulige. Den panarabiske revolusjon kan bli stimulert av vestlige demokratiske strømninger som kan bære håp om en fredelig overgang til et mer tolerant og moderne samfunnssystem. Dette er i så tilfelle en revolusjon etter mønster av 1990-årenes Øst-Europa med innføring av demokrati, markedsfrihet og rettsstaten. Men revolusjonen kan også ta en mer radikal retning, hvor islamistene overtar makten slik det skjedde i Iran.
Selv om den arabiske verden er langt mer enn Egypt, er det dette landet, sammen med Saudi-Arabia, som har geostrategisk betydning i regionen. Saudi-Arabia på grunn av oljen – Egypt på grunn av Suezkanalen. Israel, og landets beliggenhet i forhold til de aktuelle landene, kompliserer situasjonen og øker de geostrategiske konsekvenser av en eventuell negativ utvikling.
Den positive og fredelige utvikling vi så etter kommunismens fall i Øst-Europa kom ikke av seg selv. Den ble båret fram og støttet av betydelig politisk og økonomisk hjelp fra demokratiene i den vestlige verden. Så vel USA, som EU ledet an av Frankrike og særlig Tyskland, sikret at ««fløyelsrevolusjonen» i øst ikke tok av i ekstremistisk retning. De vellykkede erfaringer med den amerikanske Marshall-hjelpen til Europa etter den andre verdenskrig ble brukt som begrunnelse for de massive overføringer som i 1990-årene fløt fra vest til øst.
Det er ingen grunn til å anta at forholdene i dagens arabiske verden er grunnleggende annerledes. Skal Vesten kunne sikre en positiv og fredelig utvikling i den arabiske verden, vil det koste skjorta – og mer til. Det er bare én liten hake. Den vestlige verden har ingen penger. USA og EU er bare så vidt kommet i gang med å slikke sårene etter finanskrisen. Statsfinansene i de fleste toneangivende vestlige land ligger nede for telling. Ressurser som kan anvendes for å stimulere en positiv utvikling i den arabiske verden er ikke for hånden.
De økonomiske følger av revolusjonen vil på kort sikt ramme de nordafrikanske land hardt. Turismen, som i mange av disse landene er en vesentlig inntektskilde, er allerede i ferd med å tørke bort. Uroen vil også hemme det som finnes av industri og annet næringsliv i regionen. På tom mage er det lettere å la seg friste av ekstremistisk retorikk, og med en stor andel fattige som allerede lever på eksistensminimum, skal det ikke mye til før utslagene i folkestemningen kan bli betydelige.
Vestens støtte til de gamle regimer er også vanskelig å bortforklare for de mange som har vært utsatt for de samme regimers overgrep. I mangel av vestlig støtte må derfor ingen la seg overraske dersom den panarabiske revolusjon, i det minste i noen land, beveger seg i islamistisk retning. Skjer dette i Egypt, er de historiske følger av det vi nå ser like dramatiske som ved Berlinmurens fall.
To forhold er viktige å ha klart for seg hvis dette scenario skulle slå til. Suez-kanalen er den vestlige verdens livsnerve, og de som måtte være opptatt av globaliseringens velsignelse kan føle grunn til uro. Landene øst for Suez med Kina i spissen har de siste år vært selve lokomotivet i verdens økonomiske utvikling, og Vestens avhengighet av fri transport gjennom Suez-kanalen er således avgjørende for dens økonomi og velstand. Dette vet selvsagt islamistene like godt som alle andre, og det vil være naivt å tro at de ikke vil utnytte dette for alt hva det er verdt skulle de komme til makten i Egypt.
Enda viktigere er fredsavtalen mellom Egypt og Israel fra 1978. Denne har til nå vært respektert fullt ut av begge parter, og den danner en av grunnstenene i Israels sikkerhetspolitikk. For Israel har derfor Mubarak fremstått som en mann de kan stole på. Kommer derimot islamistene til makten i Egypt, er det sannsynlig at de vil oppheve fredsavtalen. Israel kan da komme i den situasjon at de vil få et fiendtlig innstilt islamistisk regime på dørstokken som nabo i Sinai.
Med et islamistisk Iran i nord, som har erklært Israel som en dødsfiende som skal slettes fra kartet, og et tilsvarende islamistisk Egypt i sør, blir Israels stilling meget ubekvem. Fører utviklingen di hen at det kan stå om Israels eksistens, er aktiv handling fra Israels side et logisk og naturlig skritt.
Med islamistene ved roret i Egypt rykker storkrigen betydelig nærmere. Den retning den panarabiske revolusjon etter hvert tar, vil avgjøre sannsynligheten for en slik utvikling. Dessverre er historien full av eksempler på revolusjoner som i begynnelsen har vært preget av moderate krefter, men som senere har blitt kuppet av ekstremister. Så vel den russiske revolusjon i 1917, som den iranske i 1979, er eksempler på dette.