Epoken Else Marie er over

Hun var et begrep og en institusjon, en epoke for seg, ikke bare på Sørlandet, der hun ga tekstilkunsten en kraftig oppblomstring, men også nasjonalt, der hun kjempet for å få vevkunsten anerkjent og ble innvalgt som den første tekstilkunstner i Høstutstillingens jury.

Det er utrolig hva hun fikk utrettet. Allerede da hun fylte 60 år, og ble feiret med store utstillinger i Moss og Kristiansand, et fjernsynsportrett og min biografi om henne, hadde hun vevd 263 billedtepper. Fra sin himmel kan hun i dag titte ned på et livsverk på nærmere 600 tepper, fordelt fra Lofoten i nord til Saudi-Arabia i sør, svært mange av dem tilhører vår ypperste kirkekunst. Jeg tror nok Vårherre er fornøyd med henne.

Det stod ikke rart til med norsk billedvev da Else Marie Jakobsen kom hjem fra Kunst— og håndverkskolen i 1951, utdannet av Kjellaug Hølaas og Thorbjørn Lie-Jørgensen. Den store flamskvevperioden var forlengst over, Gerhard Munthes nasjonalromantiske bølge var dødd ut, og Else Marie hadde liten sans for Elsa Hallings akademiske vevnader etter andres kartonger. Derimot satte hun pris på Frida Hansen, den forfinede jugendkunstneren, og ikke minst på den frodige Hannah Ryggen som vevde sine visjonære tepper akkurat som hun ville. Synnøve Anker Aurdal modernistiske tepper beundret hun mer på avstand. Internasjonalt var tekstilkunsten preget av franske impulser. Ti år senere hadde østeuropeerne overtatt hegemoniet, anført av polakken Magdalena Abakanowicz med sine store, rufsete tekstilskulpturer.

Else Marie tok opp bildeveven, etter å ha startet med brukstekstiler, men ble ikke med på den internasjonale karusellen. Hun valgte å opptre på den hjemlige arena, der hun til gjengjeld var med på å revolusjonere den norske kirkekunsten. Hun brukte uvanlige materialer som gamle fiskegarn, opprevne nylontrosser og tilmed rustne vindusbeslag i sine altertepper, og innførte nye, uvanlige motiver i sin kirkekunst.

Else Marie Jakobsen er død.

Fra mørke til lys, var hennes budskap. Kristus-figuren hennes var til å begynne med også mørk og jødisk, men etter at hun mistet sin sønn Maarten i en trafikkulykke, fremstilte hun han stadig mer lys og nordisk. Og Maarten vevde hun inn blant englene. I alterteppet til Undrumsdals kirke satte hun nattverdbordet på høykant – stikk i strid med tradisjonen fra Leonardo da Vincis dager. Til Bekkefaret kirke i Stavanger tok hun for første gang i bruk Arnulf Øverlands hundrede fioliner som symbol i et alterteppe. I et beslektet arbeid til Skovlunde kirke i København, vevde hun en stridsvogn inn i altertavlen – inspirert av studenten på Den himmelske freds plass i Beijing.

Og hele livet strømmet ordrene inn til Else Marie, på antependier, prekestolkleder og messehagler, men først og fremst altertepper – til Varden og Bekkefaret kirke i Stavanger, til Teie, Søndre Slagen og Nanset og Undrumsdal i Vestfold, til Haugerud og Majorstuen i Oslo og mange andre. Mange laget hun etter at hun fylte 60 år, til sjømannskirkene i Dubai og Villajoyosa i Spania, Lund kirke i Kristiansand, Vest-Agder sentralsykehus, Olsvik kirke i Bergen, Flekkerøy kirke osv. I alterteppet til Fevik arbeidskirke plasserte hun Jesus og disiplene i en nordlandssjekte.

Noen tepper kostet det Else Marie mer å lage enn andre, som «Krig og fred» til Arkivet i Kristiansand – hun husket hvordan fangene der skrek under tortureringen under krigen – eller teppet til minne om en av småpikene som ble myrdet i Baneheia. Det fylte hun med sommerfugler og glade ansikter som hennes medelever hadde tegnet.

Hun kjempet for sin by, og kledde seg i sekk og aske i protest mot at det gamle, fine biblioteket ble revet. Hun var med på å grave skitten ut av Christiansholm festning så kommunen kunne få somlet seg til å restaurere den igjen. Hun vevde protestteppet "Arsenikk og kniplinger" mot raseringen av den gamle trebyen til Tinghuset, og hyllet Kvadraturen med et teppe til bystyresalen. Mange av de samme temaene tok hun opp i sine tegninger, akvareller og grafiske blad.

Hun engasjerte seg i den store verden, skildret Solsjenitsyn bak gitteret, 1968-oppstanden i Tsjekkoslovakia, undertrykkelsen av indianerne i Sør-Amerika, og russernes okkupasjon av Afghanistan.

Hun tok sine tak for kollegene, og hedret dem i et svært teppe til Universitetet i Bergen. Hun var forkvinne for sørlandskunstnerne, jurymedlem for Høstutstillingen og medlem av Nasjonalgalleriets styre. Hun ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og til æresdoktor av Menighetsfakultetet, og hun fikk Vest-Agder fylkes kulturpris.

Hun deltok til det siste og var representert da Kristiansand kunsthall ble innviet i høst. I mars skal Sørlandets kunstmuseum ha en stor utstilling av henne, og snart kommer det også en ny bok om hennes tepper, skrevet av Janne Kathrine Leite.

«Jeg har så mange ideer», sa Else Marie Jakobsen. «Og jeg blir som besatt når jeg får noe i veven».

Hun hadde ennå noen skisser som hun gjerne skulle ha vevd.

Else Marie Jakobsen er død