Det er uvanlig klar tale. Revisjonsrapporten kommer med tydelige karakteristikker. Det er jo nesten ikke til å tro at det er norske forhold som er beskrevet, i 2012. For i denne revisjonsrapporten går det tydelig fram hva som kan stå på spill: tillit til politikere, faren for korrupsjon, for kameraderi, faren for lukkede og hemmelige prosesser. Det høres ikke ut som en kjedelig, norsk kommune. Det høres ut som et halvt anarkistisk distrikt i Sør-Italia. Men det er faktisk snakk om Kristiansand, og det er ikke sikkert vårt tilfelle er sjeldent en gang.
Refses for "hemmelig" millionstøtte
Veldig mange velgere i Kristiansand vil være fornøyd med den politiske dreiningen i dette. De borgerlige har flertall, og de er valgt inn på løfter om nettopp mer penger til frivillighet og mer til kristenliv. Men – uansett hvilken farge man stemmer og saker man støtter – så bør man ikke støtte måten dette skjer på. Åpenhet er en forutsetning for et demokrati. For tillit til politikere. For betaling av skatt og opprettholdelse av samfunnskontrakten, limet i vårt samfunn. Når aktører eller institusjoner plutselig får penger de ikke har søkt om eller visste om fantes, så skurrer det.
Når aktører eller institusjoner lettere får penger fordi de har gode nettverk eller kjenner noen, så skurrer det. Når det faktisk finnes så mye penger det er mulig å få støtte fra, som bare et fåtall vet finnes, så skurrer det veldig. For ikke å snakke om rene lovbrudd – at anbud ikke legges offentlig ut. Det er graverende. En statsråd har måttet gå på grunn av dette. Audun Lysbakken fikk sitt banesår av en slik bevilgning, og det er i kjølvannet av Fædrelandsvennens oppfølging av Lysbakken-saken, at revisjonsrapporten i Kristiansand faktisk foreligger. Rapporten sementerer og befester teorien (konspirasjonsteorien, om man vil) om at det er et kristent nettverk, et miljø av ressurssterke kjennskap innenfor kristenlivet, som ordner mye seg imellom i denne byen. Andre miljøer, for eksempel innenfor kulturlivet, som kan vise til like stor aktivitet og kvalitativ verdi, må kjempe en større kamp for økonomisk støtte til sine gode formål. I kulturfeltet skapes det et a— og b-lag, med dårligere rammevilkår og forutsigbarhet for sistnevnte.
En av konklusjonene i rapporten er at nå er det bare kultur- og helse og sosialsektoren som er undersøkt. Men – slår rapporten fast – det kan være grunn til å tro at det skjer på flere felt. Og da kan vi lett slå fast: noen må lime på nytt. Hvis ikke løsner samfunnskontrakten.