I min jobb som heltidspadler bruker jeg mange timer på sjøen i løpet av et år. Her er noen av mine tanker om hvilke løsninger som kunne gitt resultater.

Fart er det første som slår meg når jeg ser for meg sjøen nå i sommermånedene. Folk kjører som om de har stjålet både båt og bensin. Mulig det er fordi de har liten tid, men jeg er mest tilbøyelig til å tro at de har for mye penger. En fartsbegrensning må komme, men dette ble prøvd i 2003 også. Da holdt forskriften i tre uker. Da var begrensningen fem knop 50 meter fra land. Nå er det forslag om fem knopp 100 meter fra land. Jeg tror det ikke før jeg ser det, men det er lov å håpe! Det trengs en minister med rak rygg til å takle stormen ...

Det er i alle fall rimelig håpløst sånn det er nå – at kommunene skal innføre fartsbegrensninger. De vil jo variere fra kommune til kommune, og i Kristiansand blir ikke de tidsbegrensede fartsgrensene skiltet engang. Forbi Dvergsnestangen er det 62 meter fra land til holme, og da er det 5 knop fra 1. mai. Havnevesenet i Kristiansand har som prinsipp at de ikke skilter slike soner. Nå er det mange andre kommuner langs kysten som klarer å skrive på en dato på skiltet, så hvorfor skal det være så vanskelig i Kristiansand? På det aktuelle stedet kjører 99 prosent av båtene over fem knop.

Politiet henviser til Havnevesenet. Havnevesenet henviser til politiet og sine prinsipper. Når en deler ansvaret på to, blir det som kjent én prosent til hver, og da er sannsynligheten for at det skjer noe liten. Helt til ulykken er et faktum. Brev er i alle fall journalført hos Havnevesenet angående Dvergsnestangen, slik at de ikke kan komme i ettertid med «Dette var vi ikke klar over».

I år har det også kommet mange vannscootere på sjøen. En debatt om lovlighet eller ikke er egentlig en avsporing – problemet er farten. De aller fleste på vannscooter kjører altfor fort – også i fem knopsonene. Derfor kan godt saken bare ligge hos ESA, og så kunne politiet gjort en innsats i forhold til farten. Jeg har selv opplevd å bli brukt som rundingsbøye av vannscootere i høy fart, og det er ikke hyggelig. Heller ikke at de bruker padlere som slalåmbøyer i fem knopsoner, slik Fædrelandsvennen skrev om tidligere i sommer.

Innføring av obligatorisk båtførersertifikat kunne vært et bra tiltak, men så klarte de å sette vilkår som rammer helt feil aldersgrupper. Dermed tar det nesten en generasjon før vi er der. Ved innføring burde det vært obligatorisk for menn mellom 30–50 år, og så kunne en utvidet etter hvert. Det hadde vært å begynne i riktig ende ...

Så er det generelt dette med sertifikater. Hvis du ikke rammes av båtførerprøven, så kan du kjøre båt opptil «Røkke-nivå» før det kommer krav til sertifikat. Vi ser nå at hurtiggående båter er livsfarlige uten kompetanse, og en sertifisering bør utredes. I dag kan en 40-åring kjøpe en 35 fots RIB med 1000 hk hvis han har råd eller banken er dum nok. Helt uten krav til sertifikat.

Etter båtulykkene som har vært, har påbud om redningsvest kommet. I kajakk har vi regelen «Padle gjerne naken, men bruk alltid vest», mens i båt er det ikke helt sånn. Der er det dessverre større sannsynlighet å påtreffe båtførere med ølboks i høyre hånd enn vest på kroppen. For å få opp vestbruken må det bli like naturlig som å bruke bilbelte. Kanskje kul design og kampanjer kan gå hånd i hånd?

Promille er en stadig tilbakevendende faktor ved ulykker til sjøs. Kroppen blir fortere nedkjølt ved promille, balanse og vurderingsevne dårligere. Derfor er ikke dette et stort problem i kajakk, men derimot i båt. Visstnok har det alltid vært tradisjon med en viss styrepromille, og dette er et spørsmål få politikere tør å røre. En politiker på FB foreslo alkokutt i mørke, men da legitimerer hun samtidig alkoholbruk på sjøen om dagen. Jeg tror det mest ryddige hadde vært å få samme regler som på vei.

Når den gamle kulturen med sjekte og toppfart på fem knop møter nykommere og/eller nyrike med null erfaring, sier det seg selv at vi får nye utfordringer. Kulturen med å hjelpe folk i nød er i stor endring. Jeg har opplevd å måtte taue folk med kajakken flere ganger, fordi ingen andre båter stoppet. Det høres kanskje litt latterlig ut, men hadde ikke skjedd for 30 år siden.

Det skrikes på synlig politi. Som starten på en kulturendring kan det være riktig. Men, det er ingen løsning! Politiet prioriterer ikke sjøen, og slik det er lagt opp i dag står de helt fritt til det. Jeg synes vi burde ta et løft, og gi politiet pengene de tar inn i bøter i for eksempel tre år. Flere steder i skjærgården kunne de bare klippet inn tusener på tusener hver dag. Nå skal jo disse pengene tilfalle fellesskapet, og det er generelt en dårlig løsning å øremerke dem til de samme som tar de inn. Da blir de ofte svært ivrige i tjenesten, men det er jo det vi vil! Med en tidsavgrensning på tre år kunne vi sett om tiltaket hadde ønsket effekt. I helsevesenet gjøres dette daglig, uten at noen stiller prinsipielle spørsmål. Der heter det «innsatsstyrt finansiering» og går i praksis ut på det samme. At du får mer penger ved å sette inn mer ressurser.

Summa summarum handler det om å redde liv. Og at hver og en av oss har et ansvar. For oss selv og for hverandre. Likevel er det mye rop om penger og budsjetter. Livet er blitt et produkt som puttes inn i nytte-kostanalyser. Men, liv regnes ikke i antall – det regnes alltid i entall!

Fra mitt perspektiv fra kajakken trøster jeg meg med at dette rabalderet bare varer fem-seks uker hver sommer, og at vi padlere har havet for oss selv resten av året. Faktisk er det slik at sjøen er et paradis i kajakk i desember og januar. Da er stillheten og lyset helt magisk.

En annen trøst er at lykken er omvendt proporsjonal med farkostens knop og fot.