En viktig boklansering fant sted i Norge for noen dager siden. Ikke viktig for den pågående norske litteraturdebatten. Derimot av stor betydning for helse, velferd og trygghet i Norge. Boka anviser billige tiltak som gir stor velferdsgevinst. Den bør bli et viktig redskap for de rundt 12.000 lokalpolitikerne her i landet.

Det er mange som mener mye om alkoholpolitikken i Norge. Ofte bygd på noen personlige inntrykk, gjerne fra en tur eller to til sydligere strøk. Slik trenger det ikke å være. Til forskjell fra mange andre politikkområder er det på det alkoholpolitiske området gjennomført systematiske studier over lang tid og i mange situasjoner. Ikke slik at en kan koble ut politisk klokskap eller at politikken blir hevet over verdivalg, men slik at politikere har noe mer enn bare synsing å bygge på når de skal utforme alkoholpolitikken.

For noen dager siden hadde Norge besøk av en av verdens mest framstående alkoholforskere. Han la fram et materiale som en gruppe av 15 forskere har laget. Forskerne har systematisk samlet materiale om hvilke alkoholpolitiske tiltak som gir best effekt. Det vil si; hvilke tiltak som bidrar mest til å redusere forbruket i befolkningen og dermed redusere alkoholskadene.

Forskningsrapporten heter «Alcohol; No Ordinary Commodity» og er skrevet under ledelse av professor Thomas Babor ved University of Connecticut. Ingeborg Rossow fra Statens institutt for rusmiddelforskning har for øvrig spilt en viktig rolle både da rapporten kom i første utgave i 2003 og i utgaven som akkurat er utgitt. Forskerne har vurdert i alt 42 ulike virkemidler som er mye brukt for å begrense alkoholskader. De har samlet forskningsrapporter fra hele verden, men mest fra vestlige land. De har vurdert hva de ulike rapportene sier om hvor effektive ulike tiltak er, hvor mange rapporter som støtter samme konklusjon, om tiltakene har vært prøvd i ulike kulturer og hvor mye tiltakene koster å iverksette.

Konklusjonene forskerne er kommet fram til, er godt nytt for norsk politikere. Tiltakene som gir best effektivt og som er mest kostnadseffektive, er de som regulerer pris og tilgjengelighet på alkohol. Den nye rapporten anbefaler tiltak som er allerede er viktige deler av norsk alkoholpolitikk: Høye priser, statlig monopol, begrensning i salgs— og skjenketider, aldersgrenser for kjøp av alkohol, begrensning i antall salgs- og skjenkesteder, lav promillegrense og hyppige promillekontroller.

Det er faktisk slik at Norge kan være det landet som har gått aller lengst i å ta i bruk de mest effektive virkemidlene for å begrense alkoholskadene. Flere regjeringer, både ledet av Bondevik og Stoltenberg, har bekreftet gjennom handlingsplaner at det er slik vi skal ha det i Norge - og fått bred oppslutning i Stortinget. Resultatet kan en lese av internasjonal statistikk. Norge er blant de to-tre landene med lavest alkoholforbruk i den vestlige verden. Hvilket også betyr at vi har relativt mindre alkoholproblemer enn andre land.

So far, so good. Men når internasjonal forskning sier at Norge har valgt en effektiv politikk, er det også på sin plass å minne om medaljens bakside. Siden 2003 har vi satt historiske rekorder på løpende bånd når det gjelder alkoholbruk. Siden vi begynte å føre alkoholstatistikk rundt 1850, er det bare i et par velstandsår på slutten av 1870-tallet at vi har drukket mer enn vi har gjort i årene etter 2003. Riktignok med en ørliten nedgang i 2009, men ikke så mye at det endrer bildet av at forbruket vårt nå er rekordhøyt i historisk målestokk.

Hva er forklaringen? Den mest sannsynlige er at vi bruker effektive virkemidler i alkoholpolitikken, men at vi ikke bruker dem effektivt! Vi har høye avgifter relativt sett, men alkoholen har blitt billigere år for år fordi folks inntekter øker mye mer enn avgiftene. Vi har et statlig monopol for vin og brennevin, men antall utsalg har blitt tredoblet siden 1980. Antall skjenkesteder har også blitt tredoblet i denne perioden. De fleste har nå «alle rettigheter», slik var det ikke tidligere. I praksis alle dagligvareforretninger selger nå øl. Det er også slik at praktisk talt alle som søker om salgs- eller skjenkebevilling, får ja. Mange skjenkesteder har maksimal åpningstid av det loven tillater. Aldersgrenser blir ikke håndhevet som de skal. Og de som bryter reglene, blir sjelden oppdaget, og i mange tilfeller får ikke overtredelser noen konsekvens. Alt dette kan en lese ut av offentlig tilgjengelig statistikk fra SIRUS, Statens institutt for rusmiddelforskning.

Når norske lokalpolitikere skal vurdere hva som kan begrense alkoholskadene i sine respektive kommuner, er «Alcohol; No Ordinary Commodity» en god håndbok å støtte seg til. Boka bekrefter at norske politikere har verktøykassa full av effektive redskaper og at dette er rimelige tiltak. Men de må brukes effektivt for å gi en effekt, dvs de må brukes slik at en faktisk begrenser tilgangen til alkohol. Men boka sier også at informasjon og kampanjer ikke kan erstatte reduksjon i tilgjengelighet. Derimot kan en bruke holdningsskapende tiltak for å begrunne de tiltakene som virkelig gir bedre helse, større trygghet og mer velferd.