I et intervju med Klassekampen tar han et knallhardt oppgjør med SVs ledelse og politikk. Eriksen sier blant annet at det er forskjell på å svelge kameler og å ri dem. Han sammenligner medlemskap i det gamle fredspartiet med å være passasjer på Natos bombefly og å velsigne miljøkrigen.
Eriksens kritikk rammer SV midtskips. Ikke bare fordi han selv har vært medlem i partiet siden oppstarten for 50 år siden eller på grunn av den tyngde han har hatt internt i partiet. Men fordi han peker på saker av helt grunnleggende verdi for SV, hvor partiet for mange slitere ikke er til å kjenne igjen.
SV ble dannet på grunn av uenighet om sikkerhetspolitikken og motstand mot norsk Nato-medlemskap. Så sent som i 2005 programfestet partiet at USA «i dag er den største trusselen mot verdensfreden». Samme år kom partiet i regjering. Og har siden vært med på å administrere to kriger, i allianse med nettopp USA og resten av Nato.
I det perspektivet er Tore Linné Eriksens voldsomme oppgjør med SV ikke så oppsiktsvekkende. Det underlige er snarere at ikke flere slike oppgjør har kommet til overflaten. I så henseende har Kristin Halvorsen gjort en imponerende jobb som partileder og statsråd. Hun har klart å temme den interne opposisjonen og få SV til å fremstå som et regjeringsdyktig parti. Selv Audun Lysbakken, som av mange ble spådd ville bli et uromoment i regjeringen, har nærmest blitt et politisk lam.
Men for et parti som ønsker å fremstå som vitalt og attraktivt for radikale velgere, er det ikke nok å holde fred på utsiden. Ikke minst ved inngangen til en valgkamp er SV er avhengig av glødende tillitsvalgte som med iver og engasjement kjemper for partiets ideer og flere velgere. Tore Linné Eriksens oppgjør er et symptom på at dette engasjementet kan bli vanskelig å mobilisere for SV før møtet med velgerne til høsten.
Det kan komme til å koste partiet dyrt. Og i neste runde sette spørsmålet om fortsatt regjeringsdeltakelse på dagsorden.