Eilert Sundts første biograf H. O. Christophersen kaller ham «samfunnsvitenskapens grunnlegger» og «velferdsstatens åndelige opphavsmann i vårt land». Av den grunn bærer de samfunnsvitenskaplige fakulteter ved universitetene i Oslo og i Agder hans navn: Eilert Sundts Hus.
Hans andre biograf Bodil Stenseth sier: «Han kalles Norges første sosiolog og en pioner innen demografi. For fag som etnologi, folkeminnegranskning og sosialhistorie har han vært en inspirator av de store.»
Hans bilde pryder også Norsk sosiologforenings logo.
Eilert Sundt har således mye å svare for når vi ser hvordan mange av disse fagfeltene har kommet i en viss miskreditt i den senere tid i forbindelse med debatten rundt Harald Eias program «Hjernevask». Programmet tar for seg forholdet mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Eilert Sundt var altså en pioner innen mange samfunnsvitenskaper; hadde han noen tanker om forholdet mellom disse to vitenskapsgrenene?
Han definerer sin vitenskap i en artikkel i Folkevennen i 1863 etter et besøk i London i 1862:
«Sosialvitenskap er vitenskapen om samfunnsforholdene, om sammenhengen mellom årsak og virkning i alle de ting som har med samfunnets og særlig på de store mengder og på de lavere klassers legemlige og åndelige velferd.»
Videre senere i artikkelen: «Det er en folkelivets vitenskap. Som botanikk er en gammel og velkjent vitenskap, hvis dyrkere gjør til en livsoppgave å tjene plantene på jorden, så ser vi her en vitenskap utvikle seg med det mål å tjene folket i landet. Her er blant annet også den likhet med andre vitenskaper, at det kan gjøres oppdagelser, snart slik at oppfinnsomheten kommer etter nye og heldige måter at anstille undersøkelser på, snart slik at det lykkes forskersinnet å se og gripe sannheter, som før skjulte seg eller var ufullkomment oppfattet.»
Sundt vil altså bruke naturvitenskaplige metoder på samfunnsfaglige forhold: Kjenner man årsaken til et problem, kan man gjøre noe med det, og man kan og bør lete etter lovmessigheter også i folkelivet. Og han holder døren vid og høy for det åpne forskersinnet.
Samfunnsforskere har latt seg intervjue av Eia med utgangspunktet i spørsmålet om hvorfor gutter og jenter er tradisjonelle ved yrkesvalg; jenter velger omsorgsfag og gutter mer teknisk betonte fag. Nesten uten unntak har disse forskerne forklart dette med henvisning til oppvekstmiljø, og nesten uten unntak har de forkastet arv, biologi og gener som årsak. Presentert for andre resultater av andre forskere med en annen bakgrunn, har de stort sett blitt svar skyldig.
Med Eilert Sundts nysgjerrighet, med hans forskertrang og med hans uttrykte vilje til å ta andre vitenskapers metoder i bruk for å utvikle samfunnsvitenskapene, er det stor sannsynlighet for at han ikke hadde forholdt seg på denne måten i sitt svar dersom han hadde blitt intervjuet. Snarere ville han ha sagt noe slikt som han sier det i forordet til «Om Renlighetsstellet i Norge»:
«Først nå, når boken er ferdig, forstår jeg selv, hvorfor den ble så lang. Selv syntes jeg under skrivningen, at jeg måtte bygge festningsmurer av bevis mot dem, som hittil har vært ansett for de sakkyndige, og som jeg sa imot; men enda mere har jeg åpenbart vært på vakt mot meg selv, eller jo mere jeg fant der ute i bygdene av det, jeg gjerne ville finne, dess mere samlet jeg på opplysninger og iakttakelser for at være viss på, at jeg bygde på dem og ikke på mine egne bedragerske ønsker.»
Mange av sosiologene som er intervjuet, og også mange av representantene for de andre vitenskapene, burde ha lest sin Eilert og kanskje lagt mer vekt på «opplysninger og iakttakelser» enn på egne «bedragerske ønsker». Dette gjelder også for Harald Eia, som jo tydelig har hatt en agenda med sitt program.
Om Eilert Sundt hadde blitt spurt om det var arv eller miljø som var utslagsgivende når det gjaldt valg menneskene foretok rundt 1850, hadde han nok stusset noe. Han kjente med stor sannsynlighet til Darwin og hans bok «Om artenes opprinnelse» som kom ut i 1859. Sundt var som nevnt på besøk i London i 1862, og da var debatten om det naturlige utvalg i full gang. Han kommenterer ikke noe sted verken debatten eller problemstillingen.
Men selve problemstillingen om kvinners valg generelt sett, ville nok ha fattet Eilert Sundts interesse. I den ovennevnte boken «Om Renlighetstellet i Norge» diskuterer han nettopp dette og forsvarer meget sterkt og veltalende de valg som landsens kvinner og menn har gjort opp gjennom tidene.
I den såkalte Grautstriden kritiserer Peter Christen Asbjørnsen norske bondekvinner for den måten de koker graut på. Mel verdt en halv million speciedaler gikk tapt, fordi kvinnene hadde rått mel i grauten etter at gryta var tatt av varmen. Dette melet, hevder Asbjørnsen, og får støtte av det etablerte Norge, kan man ikke nyttiggjøre seg fordi det ikke er kokt.
Når kvinnene gjør det på denne måten, sier Sundt, så har det sin årsak i «den fornuft, som har vært virksom i et tusenårig folkeliv». Den folkelige fornuften, de folkelige valgene, tradisjonene har utviklet seg gjennom generasjoner, og gjennom et naturlig utvalg har de tradisjoner som har vært fornuftige, overlevd. Altså de tradisjoner som er best tilpasset miljø og naturforhold.
Slik sett ville nok Eilert Sundt ha konkludert med at når kvinner i stor grad velger omsorgsyrker, så finnes forklaringen hovedsakelig i tradisjon og miljø. En evolusjonistisk tilnærming til samfunnsvitenskapen.