Bystyret vedtok høsten 2009 å bygge et gigantisk badeland på 28.000 kvadratmeter på Marinetomta og Bystranda. Her stiller statssekretærer fra Helse— og omsorgsdepartementet ivrig opp, og Kristiansand kommune skal bli folkehelsens nasjonale sentrum. Bekymringen er stor for befolkningens manglende fysiske aktivitet, men ikke minst for barns overvekt og passivitet. Paradokset ser ut til å være at en i samme slengen har glemt regjeringen Stoltenbergs lovnader om å fylle opp igjen alle de nedlagte tomme svømmebasseng i skoler og samfunnshus.
Det snedige her er at folkehelsebegrepets betydning ser ut til å bli forvandlet til en kommersiell vare. Derfor er det kanskje på sin plass med litt folkehelseopplysning, der begrepet folkehelse settes inn i en historisk sammenheng. Med et historisk tilbakeblikk har solbad, svømming og bading også tidligere vært utnyttet kommersielt, men det var før den moderne folkelige badekulturen grep om seg fra 1930-tallet og overflødiggjorde de mer eksklusive badeanstaltene.
Norges første sjøbad ble opprettet ved Moss i 1835. Flekkerø Skjærgårdssanatorium kom senere i 1903 og kan være et lokalt eksempel på et badehotell/sanatorium som eksisterte fram til 1940. Allerede tidlig på 1700-tallet fant leger ut at sjøvann kunne gjøre godt for kropp og sjel. Badekurene som leger (balneologene – en grein av legevitenskapen) foreskrev, var gjerne satt sammen av varme sjøbad, dusj, styrtbad og gytjebad (gjørme). Sykdommer en mente kunne kureres var mange, for eksempel fordøyelse, revmatisme, hudsykdommer og uorden i underlivet, samt nervelidelser, skriver Kari Grindland i en artikkel i 1987: «Flekkerø Skjærgaardssanatorium – Ein møtested for bykulturen og kystkulturen?»
Det var for eksempel byfruer fra Bergen og Oslo som reiste til Skjærgårdsheimen for å få sjøluft, sol, saltvann, gytjebad, hvile og ro. For personer med svake nerver skulle visstnok såkalt havsbad ha kurativ virkning. De nervesvake ble fraktet ut i fiskeskøyter, påkledd livbelter og line og sluppet ut i volvene. Langs Skagerrak-kysten ble det utover på 1800-tallet etablert en rekke sjøbad fram til 1930-årene.
Etter hvert som sjøbadene mistet sin distinksjon og eksklusivitet, forsvant badene like raskt som de kom. En viktig årsak til sjøbadenes tilbakegang, var at soling og svømming ble aktiviteter blant folk flest, og at mange arbeidstakere gjennom tjenestemannsregulativ og tariffavtaler fikk ferierettigheter utover i ’30-årene. Da Ferieloven kom i 1947 fikk alle arbeidstakere lovfestet rett til tre ukes ferie.
Her skal vi heller ikke glemme helsedirektør Karl Evangs hygieneprosjekt og folkehelsepolitikk i etterkrigstiden. Evangs planregime i offentlig folkehelse representerte på mange måter det motsatte av dagens mer markedsrettede kommersialisering av helse og fritid. I de første tiårene av perioden etter 1945 skapte samtidig folk selv langt på vei, når de i fritiden søkte ut til svaberg og strender, sitt eget folkehelseprosjekt, mens økonomiske interesser i dag forsøker å gjøre bading og folkehelse til en vare.
Historisk har også de frivillige organisasjonene i stor grad bidratt til å fremme folkehelsen gjennom badesaken. Målet til for eksempel Norsk Badeforbund som ble stiftet i 1922 var å få opprettet bad og badstuer i bygd og by. Formålet her var hygiene og renslighet, men det var også en økende interessen for barn og unges fysiologiske utvikling og svømmeopplæring, skriver Aina Schiøtz (2003) om badesaken i sin medisinske historie. Senere på 1960- og ’70-tallet kom en storstilt utbygging av kommunale svømmehaller. Den kommunale svømmehallen i Kristiansand kan fremstå som et eksempel på denne tidsperiodens svømmeanlegg.
Når en studerer badesaken og folkehelsens historiske og helsepolitiske betydning, fremstår «Aquaramafolkehelseprosjektet» som noe annet enn det som ble assosiert med det tidligere offentlige folkehelseprosjektet. Tusenlappen kan gå glatt for en barnefamilie som skal oppleve «Sana Per Aqua» (SPA), dvs. velvære gjennom vann. Selv med økt kjøpekraft i befolkningen og et umettelig behov etter sport og fritidsaktiviteter og gode erfaringer med glade badegjester i lignende anlegg, for eksempel på Rjukan, Lyngdal og i Trondheim, gjenstår det likevel å se hva slags folkehelse prosjektet på Marinetomta vil kunne bidra til.
I mellomtiden står de som virkelig kan ha helsegevinster av varmtvannsbasseng, dvs. revmatikere, slagpasienter, fysisk- og psykisk funksjonshemmede barn, samt skolene, foreløpig uten klarlagt svømmetilbud i byggeperioden på tre år. De store ressurser som utbyggerne benytter til markedsføring, omdømmebygging og medierådgivning vitner kanskje om at en forsøker å tilsløre hva dette prosjektet også handler om: nedlegging av en kommunal svømmehall til fordel for et kommersialisert aqualand, leilighets- og hotellkonsept.
Samtidig er det noen som virkelig ikke vil ha mer folkehelse og badeland? Nei, ordet folkehelse er uangripelig, det kan fylles med nytt innhold etter behov, det binder fortid og fremtid sammen og det støter ikke an mot noen interesser – derfor er det kommersielt høypotent.
Det går mot slutten nå for den gamle svømmehallen som skal rives til sommeren. Da denne var ny på 1960-tallet kostet det tre kroner, det var billettdamer på kommunalt lønnsregulativ i hvite frakker. Vaktene var strenge, men samtidig rettferdige. De passet på at en ikke stupte fra kantene, på grunna eller tok bomba i isbadet. Kommunale badeforskrifter ble overholdt, og ingen fikk være der over tiden og fortrenge andre som sto utenfor trippende i køen med klippekortet ved billettluka. Alle skulle ha tilgang, derfor ble det blåst i fløyta og ropt: «Alle med lyserøde og blå strikk, takk for i dag!»