Olav Christensen tar i boken «Skiidrett før Sondre. Vinterveien til et nasjonalt selvbilde» et oppgjør med myten om at skisportens vugge sto i Morgedal. Han mener at utvelgelsen av nasjonale symboler, blant annet skisporten, kan følges helt tilbake til 1700-tallet.

Kjell Haarstad bidrar også i «Skisportens oppkomst i Norge» til å avmytifisere Sondre Norheim og Morgedal, og han mener at morgedølene hadde liten betydning for skisportens oppkomst. Da de kom til Christiania, var allerede skisporten vel etablert andre steder, og det hadde vært 65 skirenn rundt i landet før Sondre Norheim kom til skirennet på Iversløkken i Christiania – og gjorde furore.

Om utviklingen av skiutstyret finnes det også en del feil oppfatninger blant folk. Den innsvingte skien, som uløselig har vært knyttet til Sondre Norheim, kan dokumenteres helt tilbake til 1600-tallet. Og ideen om hælbinding fikk han av en reindriftssame i Setesdalsheiene.

Koblingen Telemark-Christiania ble imidlertid viktig for skisportens utvikling. Borgerskapet i Christiania ønsket at skisporten skulle bli noe folkelig og et allment anliggende for nasjonen. Og man trengte et folkelig menneske som Sondre Norheim.

Telemarkskien ble valgt som den nasjonale skitypen, selv om andre skityper kunne være bedre egnet til enkelte typer terreng og aktiviteter. Telemarkterrenget ble også autorisert som det «riktige skiterreng» – og Nordmarka ble da et slags Telemark i miniatyr.

Tor Bomann-Larsen skriver i sin bok «Den evige sne» at Holmenkollen ble hovedstadens Telemark og at «sporet fra Morgedal til Holmenkollen er det viktigste i norsk skiløping». Men Bomann-Larsen mener at det var Christiania-bevegelsen, som besto av den sentrale Christiania-ungdommen, som førte «Telemarksporet» videre og utviklet skisporten til det den etter hvert ble, et nasjonalt symbol.

Det synes imidlertid å være en viss uenighet blant skihistorikere om Sondre Norheim og Telemarks rolle i utviklingen av – og betydningen for skisporten.

Før 1860 vet vi lite om organiserte skirenn utenfor hæren. Men i 1860-årene ble det avviklet flere skirenn i landet. Disse varierte i form og hadde også flere steder skyting med ski på programmet. Utover på 1870-tallet ble det arrangert flere renn med innlagte skyteøvelser, og i begynnelsen av 1880-årene ble de første rene skiklubber stiftet. Skiinteressen vokste fram mot 1900, og i 1893 var alle deler av landet representert.

«Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbruk» var sentral når det gjaldt utviklingen og organiseringen av skisporten i denne perioden. I 1883 ble «Foreningen for Skiidrettens fremme» stiftet og skulle blant annet bidra til å utbre skiidretten.

De første skirenn hadde ikke noen allmenn norm. De var preget av lokale tradisjoner og forhold. Men de gikk som regel utforbakke kombinert med ett eller flere hopp. Bedømmelsen var skjønnsmessig, og enkelte ganger var tid avgjørende. Centralforeningen arrangerte i 1867 og 1868 renn i hovedstaden som kunne tjene som et mønster og ga i 1867 ut en veiledning for bedømmelse av skirenn. Her skulle utgangspunktet være evnen til å ta seg fram i terrenget.

I 1883 foretok arrangørene av Husebyrennet en avgjørende og betydningsfull endring av arrangementet. Rennet ble delt i to, med lengdeløp og hopprenn hver for seg, men med en samlet bedømmelse. Det ble fra nå to konkurranseformer med hver sin utvikling. «Husebymodellen» med kombinertrenn ble på slutten av 1800-tallet et forbilde for andre skiarrangører, og utviklet seg snart til et nasjonalt mønster.

I 1886 var det en konkurranse i Seljord i Telemark som ble kalt «slalom». Ordet betyr «skispor i jevnt hellende terreng», og i konkurranseformen var det ofte hindringer i bratte kneiker.

Opprinnelig var det bygdefolk, men etter hvert begynte også byfolk med skiløping på fritiden. Den organiserte skiidretten utviklet seg derimot først og fremst i byene, og konkurransene var i første rekke beregnet på voksne menn.

Kvinnene sto lenge utenfor den organiserte skiidretten, men etter hvert ble det dannet private dameskiklubber, og i 1889 ble det dannet en større skiklubb for kvinner, Skade i Steinkjer. Kvinnesak og skiløping i byene trivdes i det samme sosiale miljøet, blant kvinner i den sosiale eliten.

Når man skal sammenligne utviklingen av skiidretten på 1800-tallet med slik man kjenner den i dag, blir det nødvendigvis et stort sprang. Fra tre konkurranseformer på slutten av 1800-tallet, har vi nå et stort utvalg av spesialiserte øvelser. Antallet kan være vanskelig å finne ut av.

Det har skjedd en enorm utvikling/spesialisering av utstyret siden 1800-tallet. Hver øvelse innen den enkelte grein krever i dag spesialutstyr. Skiidrett er også blitt big business, med tv-rettigheter verd hundretalls millioner kroner. Skiarenaer med tilhørende fasiliteter er blitt en nødvendighet for mange skientusiaster. Preparerte løyper og bakker er for mange det eneste stedet å drive skiidrett i.

Nasjonalidretten vår kan ingen rokke ved. Det er fremdeles det jevne lag av folket som driver skiidrett, og idretten har heller ikke i dag sosiale skiller. Vi er et tur— og skigående folk, og det er ikke for ingenting at ordtaket «nordmenn er født med ski på beina» brukes.

Naturopplevelsen knyttet til skiidretten har nok for mange forsvunnet i vår tid, men samtidig ser vi også klare tendenser til trender som telemarksskiløping samt friluftsliv knyttet til skiidrett. Vi har også fulgt opp arven fra Nansen med Erling Kagge, Børge Ousland og nå sist Cecilie Skogs bragder på polene.

Fra å være en lekpreget idrett på 1800-tallet, har skiidretten slik den er i sin konkurranseform i dag, utviklet seg til å bli spørsmål om utstyr/støtteapparat, doping/høydetrening og penger. Grensene for etiske verdier sprenges, og det er ikke lett å se hvor langt utviklingen innen skiidretten vil gå. Denne situasjonen er selvfølgelig langt fra virkeligheten til den gjennomsnittlige norske skiløper, men vil nok allikevel prege utviklingen av nasjonalidretten vår i tiden som kommer.