Sønnen fikk en alvorlig hjerneskade etter å ha ligget under vann i 45 minutter utenfor brygga på industriområdet Lumber i Vågsbygd. Faren druknet i forsøket på å redde sønnen.
Sju år etter tragedien har moren mistet pleiepengene fra Nav. Det dreier seg om ca. 8.000 kroner i måneden – i underkant av 100.000 i året. Avdelingsdirektør Per Lund i Nav Vest-Agder avviser å kommentere den aktuelle saken, men uttalte i vår avis i går at generelt er det slik at omsorgslønn fra den enkelte kommune og grunn— og hjelpestønad fra folketrygden skal dekke tapt arbeidsinntekt i forbindelse med omsorg for syke barn.
Vi har ingen grunn til å trekke i tvil at Nav har sitt på det tørre i forhold lovparagrafer. Men denne saken viser i all sin grellhet hvordan utfallet kan bli når samordningen mellom offentlige etater og hjelpeinstanser ser ut til å være fraværende. At en mor i den situasjonen Nina Haugland Jacobsen befinner seg i må bruke tid på å orientere seg og finne fram i et nærmest endeløst byråkrati, er hjerteskjærende.
Hun sparer det offentlige for store beløp ved å ta seg av sønnen hjemme. Hadde hun tatt seg jobb utenfor hjemmet, ville det offentlige ha måttet betale flere ganger mer for pleie av hennes multihandikappede sønn enn Nav-pengene hun nå har mistet. Sønnen er så alvorlig hjerneskadet at han utvilsomt vil ha krav på institusjonsplass.
Det er ubegripelig at en sak som denne kan få utvikle seg som den har gjort. Årsaken kan knapt tilskrives noe annet enn mangel på smidighet i det offentlige. Når mennesker har så sterkt behov for støtte som Nina Haugland Jacobsen, må noe av det offentliges oppgave være å gjøre det lettere for henne – og ikke legge stein til byrden. Vi kan ikke se at det krever store anstrengelser å løse denne saken til hennes og familiens beste, hvis bare viljen er til stede.
Å ri lovparagrafer i møte med mennesker som har et desperat ønske om å bli hørt, er ubarmhjertig. Enkelte saker er så opplagte at noen må skjære gjennom. I Hægebostad er det snakk om nettopp en slik sak.