Jeg står lent mot veggen og betrakter aktiviteten. Treningsiveren er som det skulle gjelde livet. Og kanskje er det nettopp slik. Å bygge seg opp fysisk og mentalt koster etter år i et narkohelvete.

Én har kols og må ta pauser for å hente seg inn igjen. Men han gir aldri opp. En annen har lagt på seg 17 kilo på veien tilbake til livet. Han må ut på trappa iblant for å trekke frisk luft. En tredje har akkurat vært på avrusning og hiver etter pusten når anstrengelsene blir for store.

Dette er ingen jentefri sone. Og jentene gjør seg ikke bort. Men heller ikke de makter hele økten uten noen ekstra hvileskjær. To av dem har barn. Et opphold på benken brukes gjerne til en kort prat på mobilen eller en tekstmelding. Slik mammaer gjerne gjør. Andre ganger er barna med.

De stiller med ulike forutsetninger – de 8–16 deltakerne som møter opp på tirsdagstreningene. Noen er i ualminnelig god form. Andre tar telling allerede under oppvarmingen. Felles for dem er mange doser motgang og nederlag i livet. En tøff tilværelse med rusmisbruk har merket dem på både kropp og sjel.

Flokken fra bymisjonen møter trofast til treningene. Og konkurranseinstinktet har ikke gått tapt. Om det er fotball, innebandy, volleyball eller basketball, handler det om å vinne. Samtidig ligger smilet og spøken på lur. De er flinke til å oppmuntre og ta vare på hverandre. Kanskje trekker det sosiale fellesskapet like mye som selve treningen.

Praten går livlig i pausene i spillet når de sitter på benken med vannflasken i hånden. Om hvordan de har hatt det siden sist. Om venner og kjente. Om sport og nyheter.

De forguder treneren sin. Uten ham hadde det ikke blitt tirsdagstreninger. En av gutta satte ord på det da han holdt en kort tale under den siste samlingen før jul: – Det du gjør for oss, Ole Martin, betyr for oss forskjellen på å holde seg «nyktern» eller havne på kjøret igjen.

Ole Martin Årsts bravader på fotballbanen er viden kjent. Han har spilt for flere lag i norsk toppserie og scoret mål på bestilling. I 2005 var han toppscorer i Tippeligaen. Som proff i Belgia (1997-2003) banket han inn 82 mål på 138 kamper for Anderlecht, Gent og Standard Liège. Som Gent-spiller ble han ligaens toppscorer med 30 nettkjenninger i sesongen 1999-2000. Han har også 22 kamper med flagget på brystet.

Skademarerittet i Start er like kjent som hans meritter. Det har ikke blitt mange opptredener på Sør Arena de to siste årene. Men på andre arenaer gjør han seg gjeldende.

Det hender jeg møter mennesker som gjør et helt spesielt inntrykk. Ole Martin Årst er ett av dem. Han er en annerledes fotballspiller. Med et sosialt engasjement utenom det vanlige. Han viste det da han avsluttet proffkarrieren i Belgia og dro hjem til Tromsø for å ta seg av nær familie som var rammet av både sykdom og rusproblemer. Men det stoppet ikke der.

En kommentar fra en av de narkomane i hjembyen berørte ham så sterkt at han begynte å jobbe blant rusmisbrukerne i Nordens Paris. Engasjementet førte ham til Kirkens Bymisjon. Han var sammen med markedssjefen i fotballklubben TIL initiativtaker til Varmestua – et sted som kunne gjøre hverdagen litt lettere for byens rusmisbrukere. Her var han innom så ofte han kunne og fikk mange venner. Senere ble han styremedlem i bymisjonen.

I Tromsø ble han tiljublet fordi han var en topp fotballspiller. Men omsorgen hans for dem som hadde havnet på livets skyggeside, gjorde ham respektert av alle. I 2005 ble han tildelt Tromsø kommunes idrettspris. I sin begrunnelse la juryen stor vekt på innsatsen han hadde gjort for byens rusmisbrukere.

Han deltar med iver, glede og humør på tirsdagstreningene på Lovisenlund skole. Han liker å jobbe med mennesker. Det er lett å se. Engasjementet for dem mange betrakter som samfunnets tapere er usvikelig. Han overser ingen, behandler dem med respekt og får dem til å føle seg vel. Han utstråler positivitet og kommer med oppmuntrende tilrop. Med sitt lune vesen skaper han en behagelig og inkluderende atmosfære.

Flere ganger har han sagt: – Vi gleder oss over ting – enten det er å vinne fotballkamper eller å holde seg rusfri. Vi kan ikke sette oss ned og vente på neste nedtur.

Å være ringside i gymsalen på Lovisenlund skole tirsdagskvelden er god øvelse i å få perspektiv på livet. I et samfunn som stimulerer mer og mer til selvopptatthet kan omkostningene bli brutale for dem som faller utenfor. På beundringsverdig vis har de tidligere rusmisbrukerne klart å komme seg på rett kjøl igjen. Flere er i utdanning eller jobb. Enkelte har opplevd tilbakefall. Da er det godt å vite at noen er der når fotfestet glipper.

Ole Martin Årst er kvitt lyskeproblemene og kampklar. Det hadde vært fantastisk om han kunne få en sesong i Start uten skadeplager. På tribunen på Sør Arena vil også gjengen fra tirsdagstreningene sitte. Hans aller mest trofaste supportere – og venner. De vet hva det koster å komme tilbake.