En slik reaksjon kan bare opprettholdes så lenge gjentakelsesfaren er til stede. Både den domfelte, pårørende og den faglige ansvarlige for behandlingen kan en gang per år kreve at reaksjonen skal opphøre. Statsadvokaten kan bestemme at opphøret kan skje, hvis ikke må den behandles på nytt i tingretten. Reaksjonen skal uansett revurderes hvert tredje år. Den faglige ansvarlige for behandlingen skal jevnlig rapportere til statsadvokaten om personens tilstand og sykdomsutvikling. Det skal også meldes fra om vesentlige endringer i behandlingsopplegget. Statsadvokaten har innsigelsesrett på slike endringer.
Det psykiske helsevern har ansvar for gjennomføringen av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Helsevesenet skal gi behandling og rehabilitering med sikte på at personen skal klare seg ute i samfunnet, men har også et særskilt ansvar for å verne samfunnet. Dette er målsetninger som hele tiden må vurderes opp mot hverandre. Den domfelte må være innlagt i minimum tre uker ved en enhet med spesiell kompetanse innen sikkerhetspsykiatri. Her gjennomføres en systematisk voldsrisikovurdering. En slik vurdering tar hensyn til personens historie, den kliniske tilstand og aktuelle risikofaktorer.
Når voldsrisikoen vurderes som lav, kan den videre behandling gis i andre deler av det psykiske helsevern – i andre døgnenheter eller i poliklinikk. Ved høy risiko for gjentatt vold, vil spesialenheten ha det fulle ansvaret inntil risikoen er tilstrekkelig redusert. Her er fokus på risikohåndtering og risikoreduksjon vesentlig.
Den psykiske lidelsen er ofte den viktigste risikofaktor for fremtidige voldshandlinger. Det primære målet vil derfor være å gi best mulig behandling for denne lidelsen. I dette arbeidet brukes både medisiner, miljøterapi, arbeid med personens nettverk og individuelt tilrettelagt psykoterapi. Når den psykiske lidelsen er stabilisert begynner arbeidet med rehabiliteringen med siktemål at personen skal kunne leve ute i samfunnet. Enkelte har flere års innleggelse bak seg og det kan det være mye som må læres på nytt. Dette kan dreie seg om alt fra å i det hele tatt å bevege seg utenfor sikkerhetsenheten til å ta ansvar for samtlige av dagliglivets oppgaver. I dette møysommelige arbeidet, hvor personen skritt for skritt gjenvinner ansvaret for større og større deler av sitt liv, har helsevesenet et særskilt ansvar for hele tiden å vurdere pasientens tilstand og progresjon i forhold til risikoen for at personen kan gjøre nye voldshandlinger.
På bakgrunn av voldsrisikovurderingen og utviklingen i behandlingen, utarbeides progresjonsplaner hvor personen gradvis gis mer autonomi og ansvar og eksponeres for situasjoner preget av færre ytre rammer. En slik progresjonsplan kan ha en horisont på opp til flere år. Det vurderes kontinuerlig hvordan personen responderer på de gitte rammene. Det fokuseres særlig på individuelle risikofaktorer som for eksempel misbruk av rusmidler eller manglende oppfølging av behandlingen. Det å holde avtaler er sentralt og tillegges betydelig vekt. Ofte innebærer skrittene som tas en kalkulert risiko. Først etter en rekke vellykkede skritt i en slik plan vil en få utgang uten følge av helsepersonell. Det å vurdere voldsrisiko er vanskelig fordi dette dreier seg om enkeltpersoner og angår handlinger som heldigvis er svært sjeldne. Det å forutse sjeldne hendelser er svært vanskelig. Dersom personen ikke får behandling er risikoen for at en person med psykoselidelse skal begå en alvorlig voldshandling flere ganger høyere enn risikoen i befolkningen for øvrig. Når personer med psykoselidelse får behandling for tilstanden er voldsrisikoen ikke høyere enn i befolkningen for øvrig. For personer på dom til tvungent psykisk helsevern, har erfaring vist at risikoen for tilbakefall til nye alvorlige hendelser er sterkt redusert.
Vårt samfunn har, også for alvorlige voldshandlinger, valgt å ikke gi straff dersom gjerningspersonen vurderes som utilregnelig. Straffeloven gir åpning for at personer som er utilregnelige på grunn av at de har en alvorlig psykisk lidelse skal kunne dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Samfunnet har valgt å gi behandling heller enn straff med mål om at den domfelte skal kunne leve som andre borgere når sykdommen er under kontroll. Dette standpunktet er under debatt, men slik er lovverket i dag. En psykiatrisk sykehusavdeling er ikke et fengsel og har ikke samme straffeperspektiv som fengselsvesenet har. Fokuset på helse, pleie, behandling og omsorg er det sentrale. Utfordringen ligger i å samtidig ivareta samfunnets behov for sikkerhet. Det vil ikke være mulig å ha hundre prosent kontroll over alle risikofaktorer og samtidig gjøre det riktige utfra et behandlings— og rehabiliteringsmessig perspektiv. Det er ikke mulig å fjerne all risiko for at en person under behandling skal gjenta liknende handlinger eller, som i den aktuelle saken, bryte avtaler gjort som ledd i behandling og rehabilitering.