Gullvinner fra slummen

Jeg skal ikke ta opp en debatt om utvikling av norske fotballspillere men er forundret over at dette ble fokuset for Yngvar Andersen 7. august – etter den debatten som har gått noen dager om Strømmestiftelsen og MYSA. Jeg er en av de som har engasjert meg i den debatten og det var for å få fram en liten motvekt til det som kom fram i saken fra Strømmestiftelsen. Jeg hadde nesten ikke trodd at det ville bli satt fokus på den måten som Andersen gjør. Når han likevel gjør det så drister jeg meg til å komme med følgende betraktninger.

Når en trener her hjemme, om han er i Just eller en annen klubb, tror jeg han sliter med å få spillere til å fortsette fra laveste trinn og oppover i de årsbestemte klassene. Det dreier seg veldig ofte om at spillere får interesse for annet enn idrett og fotball og så dropper de ut. Det er faktisk slik i et velferdssamfunn som vårt, og ofte blir velferden vår største fiende noen ganger. I MYSA-organisasjonen er det cirka 25.000 ungdommer. Som organisasjon tilbyr MYSA ungdommene hjelp til å opprettholde fotballbaner og gir de økonomisk støtte til å delta i nasjonale og internasjonale fotballturneringer. I tillegg får de bistand på andre måter til å overleve i slummen. Som motytelse må ungdommene være med på å plukke søppel og rydde innen slumområdet og de må forplikte seg til å være med i et forbyggende arbeid opp mot Aids-problematikken. I tillegg må de påta seg tillitsverv og treneroppgaver innen organisasjonen. Blant ungdommene finnes det mange talenter i fotball. Ungdommene aksepterer at det skal være uttak for å komme på laget og en trener får i oppgave å finne de beste og til slutt komponere et lag de vil sende ut i konkurranser. En trener starter gjerne med 100 individer som kjemper "med nebb og klør" for å bli best og av disse tar treneren ut cirka 20 som får delta.

Treneren i MYSA har i utgangspunktet et mye bedre utgangspunkt enn den norske treneren, Andersen. Han trenger ikke tenke på hvordan han skal klare å opprettholde interessen. Han kan bare konsentrere seg om å utvikle talentene og spillestil. Derfor ser vi spillere som har teknikk og ballbeherskelse, kan spille på små flater, trener på ballbesittelse og gjenvinning når det trengs og ikke minst viser samhold og glede ved spillet.

Her ligger mye av årsaken til at det kommer gode lag fra slummen, men det er absolutt ikke min oppfatning at en må ha en slum for å få gode spillere. Jeg tror imidlertid at MYSAs måte å drifte på er en god ting i bistandsarbeidet og det er nok ikke for ingenting at flere bistandsorganisasjoner ser på MYSA som en mønsterorganisasjon i dette arbeidet. Det er dette som er saken for oss og ikke det fotballmessige.

Ett lite stikk til Andersen, som min tidligere kollega, må jeg si følgende: Jeg har opplevd at det mellom norske lag på aldersbestemt nivå har vært fusket med både antall spillere og alder. Det er ikke noe som bare skjer i slummen. Perspektivet må være at det innenfor en slum med 1 million mennesker kan det være at slikt forekommer, men vi aksepterer det ikke.

Dersom vi til sammenlikning tar befolkningen i Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder så er det cirka halvparten av Mathareslummen. Dersom vi på aldersbestemt nivå kunne ha valgt det beste laget så tror jeg vi hadde fått fram et godt lag, men det er ikke sikkert at vi hadde unngått fusk og fanteri. Det er det faktisk nok av i det norske samfunn og da også innenfor bibelbeltet som vi betegnes som. Vi bør være forsiktige med å kreve for mye av andre som ikke er i nærheten av vårt usedvanlig gode samfunn.