Berit Bryn Jensen har et innlegg i Fædrelandsvennen 26.11.03 der hun tar opp en del problemstillinger knyttet til legemiddelindustriens nære bånd til psykiatrien og dens behandlere. Hun mener at disse bånd kan være en del av forklaringen på mange års overforbruk av vanedannende medisiner (og sikkert også andre typer medikamenter).Det er også andre sider ved bruk av medikamenter i psykiatrien vi skal være oppmerksomme på:Hos mennesker med psykotiske forstyrrelser, ser en at noen ikke opplever å ha noe problem i det hele tatt, noen opplever at praktiske forhold (økonomi, arbeid) er problemet, noen at personer i omgivelsene er problemet, mens noen opplever at de er midt i politiske, moralske eller religiøse skjebnedrama. Andre oppfatter også selv sin situasjon slik at de har psykiske problemer: angst, fortvilelse, depresjon, skremmende tanker og forestillinger. Et fellestrekk vil være at det dreier seg om personenes tanker, forestillinger, følelser, handlinger, forhold til andre personer, omgivelser, religiøse forhold, politiske forhold, ulike former for forfølgelse, skyld, samvittighetsnag, ansvar osv. Dette er elementer som ofte betones når pasienter skal forsøke å sette ord på sine opplevelser og sine problem. Når disse menneskene får anledning til å dele disse tingene med en annen, en som lytter, kan dette gi en anelse om håp: Her er et menneske som kan hjelpe og støtte meg i det jeg holder på med. Vi ser her at det er den menneskelige sfæren som ofte er utgangspunktet for pasientens egen forståelse og det språk han bruker.Psykiatriens presentasjon av medisiner som løsningen kan da fortone seg som en hjelp som bommer helt i forhold til det de trenger. De kan få en grunnleggende opplevelse av å bli misforstått, ikke tatt på alvor. Presentasjonen av medikamentell behandling kan kanskje for noen i første omgang fortone seg som forvirrende for pasienten, som noe irrelevant, det var ikke dette han hadde ventet, men kanskje han i forvirringen og i sitt desperate ønske om hjelp tar imot tilbudet. Men etter hvert aner han at hjelpen han får, bunner i noe fundamentalt annet enn sin opplevelse av situasjonen. Han får en hjelp som bunner i forhold utenfor den menneskelige sfæren. Psykiatrien tror den kan hjelpe ham med medisiner fordi han har en sykdom. Med medisinene bragt på banen annulleres liksom alt det pasienten har sagt for å få hjelp. Det er ikke det han har presentert som har vært utgangspunkt for hjelpen, men noe helt annet, noe som ikke er tilgjengelig for ham, og som ikke har sammenheng med hans livssituasjon. Dette gjør at muligheten for å komme gjennom det kaos, den krisen eller den desorganiseringen av personligheten som pasienten er i, på en menneskelig måte blir vanskeliggjort. Bruken av medisiner kan altså medføre at evnen og kraften til arbeid med å løse egne problemer, ofte i samarbeid med en terapeut, reduseres.En opptrer i et komplisert og usikkert landskap når en skal forsøke å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske problemer. Det er et landskap fullt av dilemmaer. Ut fra vår praksis merker vi det. Av og til kan kanskje medikamentbruk representere en krykke — et hjelpemiddel som kan bidra til at pasienten kan leve uten intense inntrykk, følelser og konflikter med omgivelsene som av og til kan bli nesten utålelige. Likevel er det viktig å betone de problematiske sidene ved medikamentbruk, med håp om at vi i større og større grad skal kunne klare å hjelpe pasienter uten slike medikamenter, der de selv ønsker det.Det må her sies at det i dagens psykiatri ikke er slik at bio-kjemisk forståelse er enerådende. Det er nok slik at en rekke ulike perspektiver er til stede i psykiatrisk behandling. Men det er grunnlag for å hevde at bio-kjemisk orientering innehar en dominerende og overordnet plass. Medisinbruken, legenes plass og omtalen av pasientene som syke er eksempler som vel viser dette. Diagnostisering og forsøk på å finne en adekvat medisinering, opplever en del pasienter ofte kommer som det første og primære intervensjonsområdet, i alle fall i møtet med de alvorlige sinnslidelsene (psykosene). Andre tilnærminger og metoder er i stor grad blitt henvist til en sekundær plass. Den psykisk lidende kan ofte ha en atferd som er uforståelig, forvirrende, katotisk og vanskelig for omgivelsene å forholde seg til. En står da overfor en situasjon som på en måte krever at noe blir gjort, og en griper da til de midler en har for hånden, og som springer ut av ens ståsted. For psykiateren er dette i stor grad medikamenter, med fare for at medikamenter blir anvendt i stor, kanskje overdreven, grad overfor psykisk lidende. Det vil også kanskje være slik at jo mer dramatisk, kaotisk, eller konfliktskapende et menneskes handlinger og uttrykk virker, desto større er sannsynligheten for medikamentell intervensjon. Og da ikke nødvendigvis fordi indikasjoner på slik behandling er tilstede, men fordi en opplever et stort handlingsimperativ i situasjonen, dette kan vi ikke bare stå og se på, og en griper til de midler som ligger nærmest. Vi må bli flinkere til å se alternativer.I tillegg vil praksisen kunne være styrt av samfunnsmessige og politiske forhold. Medikamentbruk vil kunne være en rimelig og effektiv behandlingsform og dermed svare til de effektivitetskrav som stilles. Videre ser det ut til å være en generell tendens i samfunnet til at flere og flere problemer sees som medisinske problemer. Også fra politikere og befolkningen forventes det at legen og legens teknologi (bl.a. medikamenter) skal hjelpe stadig flere med problemer og lidelser. Og her er psykiske lidelser blant de fenomener det forventes at det skal gis effektiv medisinsk behandling mot.Når en møter det som er annerledes, det en ikke forstår, noe en kommer til kort overfor, og som samtidig kan være dramatisk og påtrengende, kan dette for oss være urovekkende og utrygt på en måte som kan være vanskelig å håndtere. Å kalle det sykdom kan kanskje være en måte å mestre dette vanskelige møtet på. En setter en merkelapp på det, dermed har en plassert det, og vet hva det er. Dermed får en reetablert en slags erkjennelsesmessig og relasjonell kontroll i møte med den andre. Det ubegripelige, dramatiske og kanskje smertefulle hos den andre blir lettere å forholde seg til, en har fått et grep om det. En slik forklaring kan kanskje ha en gyldighet både på individnivå og på et samfunnsnivå. Kanskje kan dette være et element i forklaringen på sykdomsbegrepets plass i psykiatrien, og kanskje en forklaring på at mange opplever bruken av medikamenter for omfattende.Det er viktig at vi som arbeider i psykiatrien diskuterer åpent de behandlingstiltak som psykiatrien praktiserer, og det må gjøres i dialog med pasientene. Det er svært gledelig å se at de siste årene har det vært en svært positiv utvikling innen psykiatrien. Bl.a. er det oppmuntrende at brukere og brukerorganisasjoner ofte omtaler psykiatrien i positive ordelag. Mange føler at de får meget god hjelp, og opplever at behandlingstilbudene er godt tilpasset deres behov, og gir uttrykk for det. Flere (men ikke alle) opplever og gir uttrykk for at det personalet de møter i psykiatrien, har holdninger preget av respekt, medmennesklighet, varme og omsorg. Dette er en nødvendig forutsetning for å utvikle gode relasjoner. Relasjoner som til syvende og sist for mange utgjør selve kjernen i behandlingen.