I går kunne Aftenposten viderebringe et utkast til en rapport der Riksrevisjonen regelrett slakter bruken av norske bistandsmidler i Mosambik, et av de landene som har mottatt store summer fra blant annet Norge etter at borgerkrigen opphørte i 1992.Rapporten har blant annet vurdert effekten av de norske bistandsmidlene, og konklusjonen er mildest talt oppsiktsvekkende. Revisjonen betviler at midlene i det hele tatt har kommet de fattige til gode. De første seks år ble det ikke dokumentert hvor pengene tok veien. Millionene som senere skulle gå til gjenoppbygging av helsestasjoner har i sin helhet gått til konsulenter, og midlene som skulle gå til å bygge opp fiskeindustrien går i hovedsak til utenlandsk eide båter som fører minimale inntekter tilbake til Mosambiks slunkne statskasse.Eksemplene på dårlig målstyring av bistandsmidlene er med andre ord både mange og graverende. I tillegg fremholder Riksrevisjonen at planleggingen av uhjelpsprosjektene er under enhver kritikk og prosjektstyringen dårlig. Like oppsiktsvekkende er det imidlertid at dette er første gang det foreligger en slik rapport fra Riksrevisjonen. At det ikke har kommet før, skyldes blant annet at få u-hjelps prosjekter oppfyller normen for årlige rapporteringer som følger med pengestøtten. Men dette er en syltynn forklaring. Man må kunne forvente at de som mottar bistandsmidler kan redegjøre for bruken gjennom en årsrapport. Dette minstekravet kan også sikre at uhjelpen når de som trenger den. Som verdens rikeste land har vi en soleklar forpliktelse til å bidra til bedre levekår for de verst stilte rundt om i verden. Men norske bistandsmidler må både være målrettet og underlagt strenge kontrollrutiner for å sikre at de kommer de fattige til gode.Et minimum av velferd er nødvendig for å bygge blant annet stabile demokratier. Derfor kan det være mer til skade enn nytte når uhjelpsmidlene havner i feil hender. I verste fall kan dårlig målstyring av uhjelpsmidler bidra til å øke forskjellene mellom fattige og rike. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har allerede vist at hun tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor. Det skulle bare mangle. Det er denne typen mangelfull regnskapsføring som skaper grobunn for korrupsjonskulturer i mottagerlandene. Vi vil derfor advare ministeren mot å være naiv i forhold til dette problemet. Riksrevisjonen har ikke påvist at penger har kommet på avveie, men så lenge de fattige ikke har sett noe til dem, vil vi anta at de har funnet andre veier. Hilde Frafjord Johnson bør snarest finne ut hvilke.