I en klassisk studie av det amerikanske forsvarsdepartementet ble et av hovedfunnene oppsummert i følgende slående setning: Where you stand, depends on where you sit. Eller på godt norsk: Hvilket standpunkt du har, avhenger av hvilken posisjon du befinner deg i.Denne konklusjonen slår meg hver gang jeg ser SVs Alf Holmelid boltre seg i avisspaltene med sine dype bekymringer over hvor galt det er fatt med demokratiet i Kristiansand kommune. Ikke det at jeg er forbauset over hvor mye Holmelid — og dermed SV - får boltre seg i lokale media, mer over at representanter fra andre politiske partier er så tause. Og det i en periode der SV er i ferd med seile opp som et av landets største partier.For her dreier det seg om hvem som skal få definere virkeligheten. Intet mindre, intet mer. Og det ordet Holmelid har satt seg fore å etablere den korrekte definisjonen av, er honnørordet demokrati. Smak på ordet. Ikke mange negative vibrasjoner det medfører, nei. Det er et grunnleggende positivt ord, et ord de fleste av oss setter høyt, samtidig som vi alle liker å smykke oss med at vi lever i et godt demokrati.Dermed er det også klart at den som klarer å fremstå som demokratiets sanne vokter, også er en person som vi vil synes godt om. Og dertil vil vi synes at alle de andre - for de må jo da være trusler mot demokratiet - er tvilsomme typer. Problemet med dette er bare at selve ordet demokrati i seg selv er svært tvetydig, uklart, og dermed åpent for ulike definisjoner.Overfor mine grunnfagsstudenter i statsvitenskap pleier jeg å terpe på at demokrati ikke er noe annet enn en styreform, et system for å komme fram til kollektive beslutninger, det vil si beslutninger tatt på vegne av et større fellesskap. Dette innebærer at man må komme fram til vedtak som angår mange mennesker, selv ved uenighet og konflikt. Samtidig må prosedyren for beslutningene være slik at de beslutningen angår, også aksepterer denne selv om de er uenige. Og i de fleste demokratiske styresett har vi i hundrevis av år hatt en forståelse av at det er det forslaget som har flertallet bak seg, som er mest legitimt. Demokrati blir dermed synonymt med flertallsstyre.Men flertallsstyre kan også lett ende opp i flertallstyranni, der en permanent majoritet kontinuerlig undertrykker mindretallet. Derfor må et demokrati også inneholde et vern om slike minoriteter. I vestlige demokratier har dette vanligvis blitt gjort gjennom et visst rettsvern eller ved å gi minoritetene vetorett i enkelte saker. Men vanligst er det å garantere minoritetene spesielle deltakelses- og bestemmelsesrettigheter slik at man skal sikre at deres stemme også skal bli hørt. Dermed blir også vern om minoriteter synonymt med demokrati.Disse to idealene er likevel ikke alltid lette å forene. Å ta hensyn til minoriteter betyr ofte omstendelige prosedyrer, lange diskusjoner i store fora og mye tidsbruk. Dette kan lett stå i konflikt med behovet for å fatte raske avgjørelser. I denne sammenhengen er det ikke vanskelig å se at en minoritetsgruppe vil ha mest å tjene på at demokratiet defineres slik at deres deltakelse blir sterkest mulig. Mens det like sikkert er i majoritetens interesse å definere demokratiet som flertallsstyre.Når Holmelid definerer demokratiet, gjør han det ut fra sin posisjon, en posisjon som innebærer å i lang tid ha vært et marginalt parti, med relativt lite innflytelse i kommunens formelle politiske fora. SV er og har vært en politisk minoritet politisk sett. Dette har gitt dem lite innflytelse i de fleste formelle beslutningsfora, ikke bare i Kristiansand kommune. SV kan kun få innflytelse hvis de kan komme inn i prosessen, bli deltakere og presentere sine synspunkter. Derfor ser vi at Holmelid gang på gang - når flertallet benytter seg av sin demokratiske rett til å fatte vedtak uten å rådspørre alle minoritetene - kaller det for beslutninger i lukkede rom, rådmannsvelde eller udemokratiske prosesser. At representanter for SV står for et slikt syn bør ikke overraske, og det er godt politisk håndverk Holmelid utviser når han bruker så mye ressurser på sin definisjon av demokratibegrepet. Han har forstått at kampen om velgerne også er en kamp om hvem som blir oppfattet som forsvarere av de riktige ordene, de vi forbinder med noe godt og riktig. Gjenom språket defineres verden. Derimot er det usannsynlig slett håndverk av de andre politiske partiene, spesielt de store, når de ikke tar opp denne debatten. Ser de ikke at hvis SVs definisjon av demokrati blir den rådende blant velgerne, så vil de selv fremstå som representanter for det udemokratiske? Og hvem vil stemme på udemokratiske partier?Hvorfor får man ikke fram at konkurranseutsetting, innføring av en bestillermodell for tjenesteyting og å gjøre Cultiva til en stiftelse, er aktiviteter med et bredt politisk flertall bak seg i kommunestyret og dermed helt legitimt i et demokratisk perspektiv? Skjønner de det ikke? Har Holmelid gjort en så god jobb at de faktisk selv opplever seg som udemokratiske?Med den passiviteten de store partiene utviser i en slik viktig debatt, er det ikke vanskelig å forstå at SV passerer dem en etter en på meningsmålingene. Og høyst sannsynlig også til høstens valg.