Han er ikke alene om den sterke misnøyen med Høyres regjeringsdominans som kom til uttrykk i gårsdagens avis. Høyredreiningen er i ferd med å sette Bondevik i en alvorlig klemme. For det finnes i realiteten bare to mulige svar på hvorfor KrF har lagt om kursen så radikalt, og ingen av dem er populære. Det ene alternativet er at Bondevik og de andre KrF-politikerne i samarbeidsregjeringen faktisk går inn for en høyrevridningen av norsk politikk. Det skjer i så fall på eget initiativ og uten landsmøtets samtykke. Sist partiledelsen fikk sine mandater fra organisasjonen, var det sentrum som gjaldt. Det andre alternativet er at KrF systematisk lar seg overkjøre av det langt sterkere Høyre. Med Bondevik i bresjen lar statsrådene seg frelse av veltalende høyrepolitikere som etter 12 år på sidelinjen har opparbeidet en styringshunger så sterk at de er i stand til å overtale selv andre til å spise kameler. KrF har verken argumenter eller styrke nok til å holde igjen for Høyres sterke engasjement og reformiver. Vi vil tro at både Høyres fylkespolitikk, distriktspolitikk og finanspolitikk er hard å svelge, men KrF tygger som aldri før og Høyres visjoner går åpenbart ned. I den siste tiden har de materialisert seg som perler på en snor. Mandag la kommunalminister Erna Solberg (H) fram et forslag som bekrefter at Bondevik-regjeringen følger Høyres linje i nedbyggingen av fylkeskommunen. KrF var opprinnelig innstilt på å kompensere for sykehusene ved å overføre flere av Fylkesmannens oppgaver til de politisk avmagrede fylkeskommunene. Men også denne ideen har fått renne ut i sanden med høyrebølgen. Tirsdag fikk regjeringen gjennomslag i Stortinget for at sparebankene i fremtiden skal kunne gjøres om til aksjeselskaper. Dette har vært en viktig distriktspolitisk symbolsak fordi sparebankene risikerer å miste sin lokale forankring, noe som igjen kan gå ut over det regionale næringslivet. Sist KrF satt på maktens tinder var de opptatt av å slå ring rundt sparebankene for å unngå en storstilt omorganisering av den norske finansstrukturen. Under bankkrisen på 90-tallet sto som kjent sparebankene støtt på egne bein, mens storbankene vaklet og måtte ha statlige støttehjul for ikke å velte fullstendig. Men dette argumentet må ha druknet sammen med resten av KrFs standpunkter i finansminister Foss' velklingende taleflom. Statsråd Victor D. Normans storstilte effektivisering og privatisering av offentlig sektor er også et stykke klassisk høyrepolitikk. Normans politikk har et ganske annet innhold enn de tanker KrF forfektet under sentrumsregjeringen. Men også her har partiet dreid kursen et ukjent antall grader mot Høyre. Og nå nærmer partiet seg smertegrensen. Grasrota i KrF er ikke kjent for å være av det opportunistiske slaget. De har et velsmurt hierarki med tradisjoner for å svelge mangt og meget fra oven. Men regjeringens manglende distriktsprofil er likevel i ferd med å sette sinnene i kok. KrF henter som kjent mange av sine velgere i Bygde-Norge, og har derfor vært varme forsvarere av Statens nærings— og distriktsutviklingsfond (SND). I regjering med Høyre kuttet de imidlertid bevilgningene til SND med hele 1,2 milliarder kroner, raskt etterfulgt av nedskjæringer til Husbanken. Glemt er partileder Valgerd Svarstad Hauglands ord fra i fjor om at «den høgredominerte landbrukspolitikken skapar uro i distrikta.» Når alt kommer til alt har KrF lite annet å rope hurra for enn at de fikk fjernet et skadeskutt Ap fra regjeringskontorene, og at de tross alt fikk Bondevik som statsminister. Men den politiske gevinsten har så langt uteblitt, og det spørs om den prestigetunge posten er verdt alt partiet har måttet gi avkall på i politikken.