Det er tydelig at europeiske statsledere ikke har noe imot å sole seg i glansen av «verdens mektigste mann». Men selv om partene gjorde sitt for å glatte over uenighetene under besøket denne uken, fjerner ikke det inntrykket av at sårene etter Irak-konflikten trenger mer tid for å leges.
Det blir noe krampaktig over det når gamle venner som har røket uklar skal demonstrere for omverdenen at de fortsatt er venner. Som da Bush møtte den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder. Sentrum av Mainz var lagt øde på grunn av strenge sikkerhetstiltak, slik at publikum og demonstranter ble holdt på betryggende avstand. I Brussel protesterte tusenvis av mennesker da Bush møtte den franske presidenten Jacques Chirac i den amerikanske ambassaden. Rammen rundt reflekterte ikke at her var det venner som møttes.
Selv om Bush har anstrengt seg for å understreke viktigheten av et godt forhold mellom USA og Europa, er skepsisen til den amerikanske presidenten på vår side av Atlanteren fremdeles betydelig. Det kan virke som holdningen er at han må vise noe annet i praksis enn den aggressive og egenrådige stilen som preget opptakten til Irak-invasjonen før han blir troverdig.
Når Bush velger å besøke Europa, kan det være et uttrykk for at han innser at USA ikke kan operere på egenhånd slik supermakten har gjort i flere saker. Heller ikke en supermakt er allmektig, og militæraksjoner er heller ikke alltid løsningen. Hvis besøket er et signal om at Bush nå vil satse sterkere på dialog og lytte til sine allierte, er det en god nyhet. I en slik sammenheng bør han også kunne innrømme en viss forståelse for at motstanderne av invasjonen i Irak handlet som de gjorde.
Verdenssamfunnet står overfor mange utfordringer og trusler, og hvis Bush ser betydningen av å stå sammen internasjonalt for å finne løsninger, er det nye toner. Bush må imidlertid vise at han mener alvor når det kommer til praktisk politikk. Det positive etter besøket denne uken, er at Bush synes å ha fått et annet perspektiv på verden. Formuleringer som «ondskapens akse» ser det ut til at han har lagt bort, og bare det kan gi grobunn for en viss optimisme.