Det ligger et hav av erfaringer med Frps populistiske uforutsigbarhet mellom de borgerlige partiene og Frp. I tillegg til en uoverstigelig kløft når det gjelder den økonomiske politikken.

Og det er for så vidt i tråd med Frps hopp-og-sprett-politikk når partiformannen går ut og kunngjør at fra i dag av skal vi være snille gutter og jenter og snakke pent om regjeringspartiene fram til neste valg. Som om det er en politisk bryter man slår av og på etter forgodtbefinnende.

Hensikten med denne kursendringen kan man lese som en åpen bok. Frp ønsker nå å gjøre seg så lekker for regjeringspartiene at motstanden mot å ta partiet inn i varmen etter stortingsvalget i 2005 skal brytes ned.

Og som vanlig ligger det en realpolitisk analyse bak Carl I. Hagens hamskifte. I så måte er han tilsynelatende mer klarsynt enn hvordan Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg uttrykker seg i den offentlige debatten.

For Bondevik-regjeringens fortsatte virke etter valget til neste år, er helt avhengig av Frp's støtte. I en eller annen form. Frp var fødselshjelper for trepartiregjeringen i 2001. Og det er Frp som må trå til som støtteparti dersom Bondevik-regjeringen skal få et fortsatt liv etter 2005. Det er enkel matematikk og politisk logikk. Og dette kan verken Erna Solberg, Lars Sponheim eller Kjell Magne Bondevik snakke seg bort fra.

Derfor opptrer Carl I. Hagen med større politisk ansvarlighet når han setter dette spørsmålet på dagsordenen i dag, enn de tre andre partilederene, som hittil har latt spørsmålet om en nødvendig støtte fra Frp være en ikke-sak.

De tre regjeringspartiene agerer som illusjonister, både overfor seg selv og velgerne, når de lanserer Bondevik-regjeringen som regjeringsalternativ også etter valget, uten å forholde seg til Frp.

Carl I. Hagen og hans parti har en lang vei å gå før før de har opparbeidet seg troverdighet som regjeringspartnere. Det har Carl I. Hagen også innsett. Derfor kom han med en erklæring før helgen om at Frp kan godta rollen som støtteparti for en trepartiregjering. Skal Bondevik-regjeringen bestå etter valget, vil de tre regjeringspartiene trolig måtte inngå en politisk avtale med Frp. En avtale de ikke var villige til å gå inn på da regjeringen Bondevik ble dannet i 2001. For Kjell Magne Bondevik kan dette bli et nærmest uløselig problem, som bare et dårlig valgresultat for KrF og Venstre kan løse ham ut av. Blir sentrumspartiene svekket ved valget, har Kjell Magne Bondevik reservert seg mot å danne regjering. Da ligger veien åpen for en ny regjeringskonstellasjon, som mange i KrF imøteser: Arbeiderpartiet og KrF.