Helt til nå har det ligget an til videreføring av et sentralt element fra Mjøs-utvalgets innstilling: Høyskoler som er gode nok i faglig bredde og dybde, skal kunne bli universiteter — med de rettigheter og plikter det medfører. Blant de fremste kandidatene til opprykk befinner Høgskolen i Agder seg.Nå spreller de imidlertid kraftig, revirvokterne fra de gamle universitetene. De vil ha det forbeholdt seg selv å kunne bestemme fritt om opprettelse og nedleggelse av fag, helt fra laveste nivå og opp til doktorgradsutdanning. Alle andre - i praksis høyskoler som gjør seg faglig fortjent til universitetsstatus - skal måtte søke om tillatelse til å opprette nye hovedfags- eller doktorgradsstudier. Går det som de ortodokse vil, skal først et nytt akkrediteringsorgan si sitt, deretter skal Utdanningsdepartementet vurdere om samfunnet virkelig har behov for det nye faget ved det enkelte «nye» universitetet. Og ettersom vi kjenner lusa på gangen, vet vi at her skal det bli rikelig med lobbyvirksomhet underveis.I Mjøs-utvalget hadde de gamle universitetene sine representanter. Så også høyskolene, samt LO og NHO. Det var ingen dissens om det grunnleggende og åpenbart fornuftige prinsippet: Den høyskolen som var god nok, kunne bli universitet. Det var heller ingen reservasjoner mot hvilke universiteter som skulle kunne opprette hvilke fag. Har man sagt A, så får man si B. Den århundrelange akademiske tradisjonen som tilsier full faglig frihet under ansvar, må respekteres. Ansvaret i dette tilfellet betyr at utdanningsnivået som tilbys, må gjenspeiles i kvaliteten på fagmiljøet. Sverige har gjennomført en reform etter dette prinsippet, og den har gitt tre nye universiteter med fulle rettigheter.Våre hjemlige revirvokteres motiver er klare nok. I tillegg til desimert status, frykter de å måtte dele knappe ressurser med flere. For et tradisjonelt universitet nyter godt av grunnbevilgninger dagens høyskoler bare kan drømme om. Det har gjort høyskolene til rimelig effektive institusjoner innen offentlig sektor, mens universitetene plages av sideflesk. Og akademisk fettsuging er en smertefull øvelse for fettet.Det hender for øvrig at vi undres over det tallmessige omfanget av hovedfags- og doktorgradsutdanninger ved de eksisterende universitetene. Undringen dreier seg om institusjonene virkelig har solide nok fagmiljøer bak hver eneste obskur utdanning på så høyt nivå. Det skal bli interessant å følge med når det nye akkrediteringsorganet kommer i sving for alvor. For vi antar som en selvfølge at det også skal kvalitetssjekke dagens universiteter.