Men det lå forventninger om at partienes landsmøter denne våren ville skape en ny EU-situasjon for regjeringen — ikke bare i Høyre, men også blant sentrale tillitsvalgte i Venstre og KrF.
Venstres landsmøte delte seg i to under avstemningen, med fem stemmers overvekt for et nei-standpunkt i partiprogrammet.
I KrF har Kjell Magne Bondevik sittet i tenkeboksen et par år nå. Han har trolig hatt selskap av flere EU-tvilere blant de tillitsvalgte. Og både for dem og deres kolleger i Venstre ville det ha vært bekvemt om partiet fortsatt hadde stått på sitt standpunkt om to EU-avstemninger. Én om medlemsskapssøknaden og én om forhandlingsresultatet.
Da kunne de fortsatt ha sittet i tenkeboksen og latt velgerne ta den avgjørelsen de selv ikke har fått seg til å treffe.
Men denne bekvemmelighetslinjen ble torpedert ved vedtaket på KrFs landsmøte. Forslaget om to folkeavstemninger led et klart nederlag. Og det gjorde også statsminister Kjell Magne Bondevik. Landsmøteflertallet ønsket å skjerpe KrFs nei-profil og å gå inn i en ny valgperiode som et like profilert nei-parti som Senterpartiet.
Dermed er det klart at uansett hvilket regjeringsalternativ vi får til høsten, vil det være en regjering med en selvmordsparagraf i forhold til en EU-søknad.
Derfor er det mye som tyder på at den regjering som blir dannet etter valget vil få et relativt kort liv. Både Erna Solberg og Jens Stoltenberg ser for seg en EU-søknad i neste stortingsperiode. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok at Norge må ha handlefrihet når det gjelder en ny EU-søknad i neste periode og at en medlemskapssøknad kan sendes når det er et stabilt ja-flertall blant velgerne.
Det siste er mer et politisk enn et statistisk spørsmål. Dermed står vi overfor et stortingsvalg hvor begge regjeringsalternativene har regissert sin egen oppløsning før de er valgt. Unektelig en spesiell politisk situasjon foran et av de klareste regjeringsvalgene på lenge.