Da tigrene for noen måneder siden fikk servert et sebrakadaver i Dyreparken ble det oppstandelse. I Danmark ble det også tabloidoverskrifter da sjiraffen Marius ble skutt med boltepistol og obdusert for åpen scene i København Zoo. Men ingen Facebook-protesterer i Caps Lock når Dagros må bøte med livet for at du kan hive en saftig biff på grillen.
Med stasjonsvogna fullastet av unger, barnevogn, bleier og klesskift, står småbarnsfamiliene i lange køer for å se ville dyr på nært hold i Dyreparken. Du kan nesten høre David Attenborough beskrive den snodige kømentaliteten med trippende fedre og skrikende barn som sakte men sikkert kryper nærmere oasen i sommerheten. De kommer for en koselig dag med de ville dyrene.
Det har skjedd noe med vårt forhold til døden i det vestlige samfunn.
Det er bare ett problem. Naturen er ikke koselig. Alle de søte dyrene med den myke pelsen er ikke annet enn en saftig steik i rovdyrets øyne. Dette er fortrengt kunnskap, ikke allmennkunnskap slik som det burde være. Man må jo bare spørre: Hva i all verden er det som feiler folk? Hva tror de egentlig deres egen grillpølse er laget av, - potet og e-stoffer?
Det er og forblir et paradoks at voksne mennesker synes at det er helt greit å spise kjøtt, men nekter å forholde seg til hvor det kommer fra.
Det har skjedd noe med vårt forhold til døden i det vestlige samfunn. Det er ikke naturlig for oss lenger. Både når det gjelder mennesker og dyr. Døden er institusjonalisert. Menneskets død tilhører sykehusene og begravelsesbyråene. Dyrs død tilhører veterinærene og slakteriene. Vi vil ikke forholde oss til at et dyr må dø for at vi skal kunne dytte i oss grillspyd og hamburgere i sommer. Og viktigst av alt, barna må aldri, aldri få vite at de søte lammene de besøker på barnas gårdsdag, blir neste års pinnekjøtt. Eller at egg kan bli til små, gule pelsdotter som piper søtt.
Helt fra barn er små, skjermes de fleste fra naturens brutalitet.
Vi har fått en kunstig avstand til maten vi spiser. I generasjoner har mennesker levd av å jakte og sanke. Slik er det ikke lenger. Vi fôrer ikke lenger opp vår egen svineribbe.
I andre deler av verden er det et helt annet forhold til mat og slakting. Det er helt vanlig å gå på markedet flere ganger om dagen for å ha fersk tilgang til råvarer. Skal du ha kylling til middag vil du helst velge den ut selv. Da vet du at varen er frisk og fersk. Men slik vil vi ikke ha det her hjemme. Vi går på butikken og kjøper pølse, biff og filet. Ikke gris, ku og høne.
Helt fra barn er små, skjermes de fleste fra naturens brutalitet. Rovdyrene i tegnefilmene truer i verste fall med å spise andre dyr, men gjør det ikke. På kjøttemballasjen fjernes alle koplinger til hvilket dyr det kommer fra. Og på gårdsbesøk forteller ikke bonden at lammene skal bli mat. Da er det ikke så rart at det naturlige med ett kan virke unaturlig, dramatisk og skummelt.
I et intervju med NRK svarer Dyreparken fornuftig på hvorfor de lot tigeren få sebrakadaveret: De fleste skjønner at tigeren spiser kjøtt. Det er ikke noe poeng å gjemme det bort. Det er helt normalt at en tiger spiser et byttedyr. Når tigeren får et helt dyr, må den nemlig rive det fra hverandre med klør og tenner. Det stimulerer til naturlig adferd, forklarte veterinæren.
Barnepsykolog Magne Raundalen var slettes ikke enig. Barn bør ikke uforberedt bli møtt med slike groteske syn. Man vet ikke hvordan barna vil reagere, og det er forkastelig, mener han.
At dyreparker viser dyr i en så naturlig tilstand som mulig skal roses, ikke rises.
Og her er vi kanskje ved kjernen i problemet. Hva barn lærer om dyr, død, og hvor maten kommer fra, varierer, både når det gjelder hvor de går i barnehage, og hva slags holdning foreldrene har. Du har curlingforeldrene som går foran barna og feier bort hver eneste bekymring slik at de små kan gli motstandsløst gjennom livet. Du har hipsterforeldrene som spiser økologisk og kortreist mat og som forteller med største selvfølge at kyllingen kommer fra frittgående høns. Dokumentarer fra Animal Planet er et must. Også er det alle midt i mellom. Alle som ikke vet hvordan de skal snakke med barna om liv og død. Og ja, man må inn på det store, skumle ordet død når man skal forklare hvor maten kommer fra.
Da er ungene forberedt den dagen de går i en dyrepark og skjønner hva det er løvene og tigrene faktisk spiser. Da får de ikke sjokk når de skjønner at pølsa er laget av Gisle gris.