Selvsagt faller dette mange tungt for brystet. Og i den forbindelse kommer det opp mye grums fra kristelige hjerter, grums som ellers burde forbli hvor det var og ikke luftes ut i det offentlige rom. Men det kommer. Først ut her i Fædrelandsvennen var en Kjell Farestveit som jeg ikke vet hvem er. Men han presterer det praktstykket i usaklig argumentasjon å frakjenne alle som har stemt frem det liberale kirkemøtetvi nå har fått, deres tro.
I et innlegg i Fædrelandsvennen torsdag 14. aprilskriver han slik: «Når vi nå ser og veit at kyrkjemøtet har fått samansetting og profil som resultat av eit val der standpunkt i ei kontroversiell sak, og ikkje kyrkjeleg engasjement og deltaking i kyrkja sitt åndelege liv ligg i botn, då trugar det kyrkja sitt grunnlag».
Dommer over mitt og andres åndelige liv
Hva vet denne Farestveit om mitt hjerte? Om mitt kirkelige engasjement, om min deltakelse i kirkens åndelige liv? Hva er det som gir denne personen rett til å sette seg til dommer over mitt og andres åndelige liv, over våre bønner og vårt engasjement i en kirke som har et enormt behov for mennesker med kjærlighet for nettopp denne kirken.
Den samme Farestveit sier i det samme innlegget at kirken er «eit fellesskap av menneske som er sameina med Kristus. Kven dei er, veit vi ikkje. Det kjenner berre kyrkja sin herre». Han glemmer å tilføye seg selv. For herr Farestveit «veit» åpenbart at vi som stemte for Åpen Folkekirke ikke hadde det i orden med vår Herre og Frelser.
Farestveit siterer fra gamle kirkeordninger, og henviser til Communio Sanctorum — det som på godt norsk heter samfunnet av de hellige, eller De helliges samfunn, slik det står i trosbekjennelsen. Han er i stor fare for å skrive seg inn i De Skinnhelliges Samfunn.
